Ung stemme fra forstadsgettoen

BOK: Innvandrerromanen er blitt et sjangerbegrep. 22 år gamle Faîza Guène har skrevet en veldig god en. Så god at den – uten typiske bestselgerfakter – er oversatt til 26 språk, og omtales som «Den sanne stemme fra en tapt generasjon».

Den tapte generasjon er i denne sammenheng Paris` annengenerasjons nordafrikanske innvandrere. I boka møter vi 15 år gamle Doria som bor sammen med sin marokkanske mor i en fiktiv forstad utenfor Paris. En slik forstad som kunne blitt brent under innvandreropptøyene i fjor. Dorias far har reist hjem til Marokko for å få seg en sønn med en yngre kone. En liten «Muhammed» og ikke bare Doria som er jente og derfor ikke verd noen ting. Moren holder så vidt liv i de to ved å vaske på et sjusket hotell, og Doria går jevnlig til samtale hos en sosialarbeider som aldri har møtt «sånne som (dere) med bare ett barn i familien».

Macho-kultur

Fâiza Guène har selv vokst opp i en parisisk innvandrergetto med foreldre fra Algerie. Boka er skrevet med en 15-årings perspektiv. Doria har et tenåringskritisk blikk på det meste, i det som kunne vært en ren ungdomsroman. Det er den vel. Men i høyeste grad leseverdig også for et voksent publikum. Det gode er det doble perspektivet, som gjennomskuer både de liksom – medfølende sosialarbeiderne som vil sende henne på skiferie for at hun skal bli «fransk». Men også et macho-kulturelt Marokko der kvinner er null verd.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Piss og spytt

Unge Guène har et særdeles modent litterært språk, mye humor og skarpe iakttagelser av et Frankrike der innvandrerungdom stiller med dårlige odds.

«Han som er vaktmester for blokkene her, driter tydeligvis helt i hvordan det ser ut. (…) I heisen var det piss og spyttklyser, og den stinka, men vi var jo glade for at den fungerte. Heldigvis kan vi rekkefølgen på knappene til de forskjellige etasjene utenat, for plata er helt skrapt opp og knappene har smelta. Noen må ha svidd den med lighter.» Doria selv er elendig på skolen, og går med klær moren finner på bakgårdsalg til en euro pr. stykk. Blant annet en genser som viser seg å være en pysjoverdel. Hennes eneste venn er Hamoudi som bruker dop, stjeler biler og leser Rimbaud.

Kiffekult

Veloversatte «Kiffe kiffe i morgen» er tildels sjokkerende lesning. Den forteller om et Paris som har innbyggere som aldri har sett Eiffelltårnet. Slik som Dorias mor som etter tjue år tar en utflukt til sentrum og blir imponert av et tårn som er «tre ganger høyere enn blokka vår». Boka er likevel ingen elendighetsbeskrivelse. Begrepet kiffe har Doria funnet på selv. Det betyr noe sånn som både kipt og kult. Eller at det kipe kan bli kult.

Guènes virkelige styrke ligger i personkarakteristikkene. Kjappe riss som sier langt mer enn de sier. «Kolonialhandleren Aziz er liten, nesten helt skalla, har alltid skitne negler og bruker det meste av tida til å prøve å presse ut det han har mellom tennene med tunga. På Sidi Mohamad Market er det en hel drøss med ting som har gått ut på dato. (…) Før solgte han brød også, helt til den dagen en kunde fant en kakerlakk i bagetten og ringte Mattilsynet.»