STAYING ALIVE: De har overlevd til 2062. Skuespillergjengen på Den Nationale Scene viser hvordan man kan være ung i hodet selv om kroppen eldes. Bak står Siren Jørgensen og Ragnhild Gudbrandsen. Foran: Gerald Pettersen, Kristoffer Sagmo Aalberg og Pål Rønning. Foto: Øystein Klakegg
STAYING ALIVE: De har overlevd til 2062. Skuespillergjengen på Den Nationale Scene viser hvordan man kan være ung i hodet selv om kroppen eldes. Bak står Siren Jørgensen og Ragnhild Gudbrandsen. Foran: Gerald Pettersen, Kristoffer Sagmo Aalberg og Pål Rønning. Foto: Øystein KlakeggVis mer

Ung til sinns

Personlighet er det siste som dør. Det er fortsatt liv i «Evig Ung».

MUSIKAL: La oss spole fram til 1962. Den Nationale Scene er omgjort til gamlehjem.

Med et diadem på hodet sitter Ragnhild Gudbrandsen og minnes den gang hun demonstrerte for Altavassdraget («La elva leve» - 82 år tilbake i tid) og mot monstermaster.

Siren Jørgensen tenker tilbake på den gang publikum applauderte for Siren Jørgensen. Det er stort sett det hun husker.

Dempet Bergensversjonen av «Evig Ung» er noe mer behersket enn utgaven vi så på Det Norske Teatret for tre år siden.

Den fysiske komikken er mindre akrobatisk. Ragnhild Gudbrandsens lidderlige gamle dame er mindre direkte enn Gjertrud Jynges tolkning av den samme. Siren Jørgensens diva er mindre narsissistisk enn Charlotte Frogners.

Mannsskikkelsene er mindre polariserte. (Men de sloss like skittent.)

Oversettelsen er den samme som ble brukt på Det Norske Teatret. Den tilhører Marit Tusvik, og den er velformulert.

Solrun Toft Iversens dramaturgi skiller seg en del fra Cecilia Ölveczkys. Handlingen er strammet inn. Politikken er strøket. Vi får ikke like mye bakgrunnshistorie og skjønner ikke like godt hvorfor de gamle holder til nettopp i teatret.

Vi blir ikke like godt kjent med rollefigurene (som også her har sine egne navn, men ikke sine egne livshistorier). Det gjør at det såre ikke blir fullt så sårt. Som en naturlig følge blir heller ikke det morsomme fullt så morsomt.
Sprekt Likevel: «Evig Ung» er fremdeles sprekt teater, friskt og fullt av sjarm i sin kontrast mellom ungdommelig pågangsmot og gammel dårskap.

Tematikken når fortsatt inn til hjerter: Alder gir ikke nødvendigvis visdom.

ROCKA DAME: Ragnhild Gudbrandsen er tøff som gammel dame, en skuespiller med demonstrantfortid. Hun er den i ensemblet som har fått den største dybden å jobbe med. Foto: Øystein Klakegg
ROCKA DAME: Ragnhild Gudbrandsen er tøff som gammel dame, en skuespiller med demonstrantfortid. Hun er den i ensemblet som har fått den største dybden å jobbe med. Foto: Øystein Klakegg Vis mer

At kroppen trenger reservedeler betyr ikke at sinnet er svekket eller følelsene modnere, mildere eller mer moderate.

Mette Brantzegs regi understreker rollegalleriets mer tåpelige sider, og det gjelder både «de gamle» og deres «vokter», «søster» Sissel Ingri Tank-Nielsen, som med sine sanger om døøøøøøøøden oppdager at institusjonell infantilisering og annen undervurdering kan straffe seg, ellers takk og dermed basta.

Detaljer er lokale tilpasset, og det fungerer fint: Teatersjefbildene på veggene viser Bentein Baardsen, Morten Borgersen, Bjarte Hjelmeland og Agnete Haaland.

Helge Jordal har overtatt Bjørn Sundquists plass på pianoet. Gullars har en liten (og helt overflødig) gjesteopptreden.

«Evig Ung» lever vel også i sin Bergensinkarnasjon.