DYRT: Boligblokker på Vestli. «Leieprisene i Oslo gjør det umulig for folk med studielån og ingen penger på bok å leie i sentrum,» skriver kronikkforfatteren. Foto: Heiko Junge / NTB scanpix
DYRT: Boligblokker på Vestli. «Leieprisene i Oslo gjør det umulig for folk med studielån og ingen penger på bok å leie i sentrum,» skriver kronikkforfatteren. Foto: Heiko Junge / NTB scanpixVis mer

Ung, ubemidlet kvinne på boligmarkedet

I solidaritetens navn har jeg bidratt med en halv million til leilighetshaiene.

Etter mange skriverier i avisene om hvor vanskelig det er for unge å komme inn på boligmarkedet, har jeg reflektert litt rundt alle fordelene ved å leie. Etter ni år som leietaker i Oslo har jeg bidratt med cirka 485 000 kroner til rike eiendomsinvestorer. Det har virkelig vært verdt hver krone!

Jeg har ikke foreldre som hadde mulighet til å spare i BSU for meg, eller som kunne stille som kausjonister da jeg flyttet til Tigerstaden, så for meg har det ikke vært et alternativ å kjøpe. Hvis jeg hadde investert i en leilighet i 2003, med den prisstigningen man har sett de siste ni åra, ville jeg ha kunnet betalt ned både studielånet og finansiert et lån til en større leilighet, eller hus når etableringsfasen kommer. Men jeg har hørt at studielån lønner seg, og hvem vil vel egentlig etablere seg?

Til alt hell har det å leie leilighet en rekke fordeler. Jeg har blant annet fått mulighet til å flytte masse. Som student har man ikke råd til å bo i en leilighet alene, så da flytter man ut og inn med venner. Venner som flytter utenlands, innenlands, sammen med kjærester og fra kjærester. Dette gjør at de fleste studenter som leier, flytter mye. Veldig mye.

For meg har det ført til at jeg har hatt den euforiske følelsen av å innrede et nytt rom mange ganger. Og den like euforiske følelsen av å pakke ned rom like mange ganger. Ingenting er som å begynne med blanke ark. Generelt det å pakke ting i esker, pakke ut av esker, bære, (få noen til å) kjøre, skru og innrede kan jeg. Turen på Ikea for å investere i nye, billige møbler har jeg også hatt gleden av. Mange ganger. Hva er vel gøyere enn å gå på Ikea, leke i ballrommet og late som om man bor i de ulike utstillingsrommene? Kjempegøy, spesielt når man får mulighet til å gjøre det mange ganger i året, mange år på rad.

Ane Evenstad.
Ane Evenstad. Vis mer

Som den idealisten jeg er, har jeg ofte tenkt hvor heldig jeg er som har blitt tvunget til å bli så lite materialistisk. Ting betyr liksom ikke noe. De blir jo ødelagt eller borte i flyttinga likevel, så det er ikke noe vits å ha egne møbler, hvert fall ikke ta dem med videre til neste midlertidige hjem. Har vel egentlig funnet ut at desto mer upersonlige tingene i leiligheten er, jo lettere blir livet. Flyttelivet.

Kollektivets gleder må jo også tas med som en av fordelene ved å leie. I løpet av mine ni år på flyttefot har jeg lært meg å kjenne mange mennesker. Det å bo sammen med ulike typer mennesker gjør at man får utvidet sin horisont. Betraktelig. De gamle bygårdene i Oslo er konstruert på en måte som ofte gjør det litt som om man alle bor på samme rom, sånn lydmessig. Det har mange fordeler. Jeg skal ikke gå i detalj, det får være opp til fantasien. Mennesker er forskjellige, og når man bor i kollektiv som ikke er lydtette, blir man godt kjent. På godt og vondt.

Når man er i slutten av tjueåra, bor de fleste sammen med kjæresten, eller har kjøpt sin egen leilighet. Med andre ord, det er ikke lenger så mange andre på din alder som bor i kollektiv. Dette gjør at man ofte ender opp med å bo sammen med den yngre garde, og dette vil jeg tørre påstå at bidrar til at man holder seg ung til sinns. Det er noe med dette å krysse av at badet er vasket i din vaskeuke, og når dem du bor med snakker om folk på din alder som om de var eldgamle. Det som er finest er når de trekker det tilbake ved å si at «men jeg tenker jo ikke at du er like gammel som henne».

Når jeg inntrer i de voksnes rekker. Jeg innser at når masteroppgaven er levert, og jeg kan begynne å betrakte meg selv som voksen, bør jeg kanskje finne meg en leilighet alene. Leieprisene i Oslo gjør det umulig for folk med studielån og ingen penger på bok å leie i sentrum. Jeg må derfor leie meg en leilighet som gjør at jeg «slipper» å være sosial i byen. Som en konsekvens av at jeg er en ung, ubemidlet kvinne vil jeg bli henvist til en av endestasjonene på T-banen. Her vil jeg ha råd til å bo alene. Forbli alene ... Dette kan i for seg kanskje være med på å bidra til at jeg kan spare litt penger. Og kanskje jeg til og med kan kjøpe meg en ettromsleilighet om en ti-femten år.

I solidaritet med leilighetshaiene, er jeg stolt av å ha bidratt med nesten en halv million i boligpolitikkens fordelingslogikk. Jeg får nå virkelig merke på kroppen at eiendomspolitikken i Norge samsvarer med velferdsstatens idealer om sosial trygghet og velferd for alle. At studenter og unge skal nedbetale leilighetslånene til formuende personer er rettferdig! Jeg syntes at de skal få lov til å spekulere i eiendomsmarkedet, og presse leilighetsprisene enda mer opp!

Selv om kollektivlivet og studenttilværelsen har sin sjarm, er det ikke en blivende tilværelse for de fleste av oss. Men dagens boligpolitikk gjør at unge mennesker, i samme situasjon som meg, tvinges til å «nyte godt av» alle fordelene som kommer med å leie framfor å eie. Samtidig som at den hjelper oss til å gi opp drømmen om og noen gang få et eget sted å bo.

Heldigvis tilrettelegges det for at jeg kan spare «gode» penger i BSU. «Alle monner drar», sa musa og pissa i havet.

Kronikken er en lett bearbeidet versjon av et innlegg på Maddam.no

Følg oss på Twitter