Ung veteran – gammel stemme

Proft og strømlinjeformet.

KONSERT: Lille, store Shemekia Copeland (30) tilhører den nye generasjonen blues-, gospel- og soulsangere som starter tidlig og blir veteraner i ung alder. Første gang jeg hørte henne var under Ole Blues, som det het den gang, i Bergen i 1999. Med sin frapperende stemmeprakt og herlige utstråling fikk hun Den Stundesløse til å koke langt på natt. To år seinere debuterte Shemekia på Notodden, og hun har vært tilbake flere ganger.

Fredag og lørdag kveld skapte hun igjen god stemning i bluesteltet, men det blir også tydelig at med erfaringen og profesjonaliteten kommer gjerne også en tendens til å glatte ut og finslipe. Rutine kan slå begge veier.

Fem album er det blitt. Likevel er materialet hun serverer overraskende ujevnt, og det går en stund mellom de store toppene. En hyllest til nå avdøde Koko Taylor, som sto på samme scene i fjor, var høyst passende, og den avdøde bluesfaren Johnny Copeland fikk sin. Shemekia står i gjeld til begge. Sjøltilliten var på plass fra dag én, og hun har divafaktene inne – også mellom låtene. Men det er langt mellom dem, samtidig som mange av dem blir i overkant strømlinjeformet. Det virker også unødvendig å bruke mange minutter under en vel timelang konsert på introduksjoner med lange sololøp.

Tromme- og bass-soloer har sjelden noe for seg, men den fabelaktige gitaristen Arthur Neilson kan spille så mange soloer han vil. Han har vært med Shemekia i alle år, og betyr svært mye for det tette soundet. Hun er fortsatt en av de aller beste.