Ungarsk erindringsreise

Overbevisende roman som fungerer på flere nivå.

BOK: Morsportrett i litteraturen er nærmest som en egen sjanger å regne. Noe kategorisk kan man si at disse portrettene skildrer enten a) den følsomme moren eller b) den ufølsomme moren.

Toneangivende stemme

En mer pregnant beskrivelse av det siste alternativet er framstillinger som problematiserer de allmenne eller de tradisjonelle forventningene til morsrollen. Klassiske forfattere som Euripides, Henrik Ibsen og Ingeborg Bachmann har beskjeftiget seg med emnet, og man skal ikke lete lenge i samtidslitteraturen for å finne liknende tilfeller.

Et aktuelt eksempel er romanen «Stillheten» som nå er ute på norsk. Boka er skrevet av den ungarske forfatteren Attila Bartis, som med utgivelsen absolutt framstår som en av hjemlandets toneangivende stemmer.

Kontrollerende

I romanen skildres en mildt sagt usympatisk og kontrollerende mor som når hun dør, ikke har forlatt sitt eget hus på 15 år. Ordet føres av hennes sønn, som under forberedelsene til begravelsen, tar oss med på en erindringsreise, som gradvis blottlegger fatale familierelasjoner og bakgrunnen for morens tilstand de siste 15 årene.

Flere nivå

Sant å si syns jeg morsportrettet til tider blir i overkant karikert. At moren ikke er spesielt sympatisk, skjønner leseren raskt. Derfor kan enkelte replikkvekslinger framstå som teatrale i den forstand at scenene i for stor grad vil underbygge morens ufordragelige karakter når denne leseren for lengst har skjønt poenget.

Det jeg til gjengjeld faller for i denne romanen, er det faktum at den fungerer på flere nivå. Dels er «Stillheten» en familieroman, som er såpass mørk og ubehagelig at de sentrale hendelsene i boka både fascinerer og avskrekker. Dels er romanen et tidsdokument som skildrer Ungarn før og etter kommunismen, uten å forherlige verken det første eller det siste. Dels er det en bok som overbeviser språklig, med sin rytme, fortellerteknikk og sine litterære virkemidler. Den realistiske dysterheten går mot det absurde, et høydepunkt i så måte er et politiavhør i beste Beckett-stil, som i sine repetisjoner både er realistisk, harselerende, absurd og humoristisk.

Samtidig er det jo en følsom bok, dette. Attila Bartis skildrer på en fin måte den mørke tilværelsen der en hjelpende hånd like gjerne kan være en dytt mot stupet.