De siste ukene har det vært mye snakk om Carl I. Hagens kandidatur til Nobelkomiteen. Skal han få være med, eller må han stå i gangen og vente på annonseringen av fredsprisvinneren som oss andre?

Nå har Stortinget omsider landet på at han ikke skal med, men i all diskusjonen om hvorvidt man mener Hagen er en egnet kandidat til Nobelkomiteen eller ikke, er et viktig perspektiv blitt borte. Det generelle aldersperspektivet.

Snittalder i Nobelkomiteen: 65,4 år. Om man ikke regner med varaene. Da er snittalderen nærmere 70 år.

Den alderssammensetningen er jeg villig til å påstå at vi ikke ville akseptert i noe annet utvalg eller noe annen komité som velges av Stortinget. Nå kan man si at det kanskje ikke er i Nobelkomiteen ungdommen skal gjøre sin entré i offentligheten, eller påpeke at Nobelkomiteen ikke er den viktigste arenaen ungdom ikke blir hørt på i dag. Men det er ikke poenget.

Med en for lik alderssammensetning mister vi viktige perspektiver. Ungdom er ei gruppe som ikke blir hørt i de store spørsmålene om hvordan man kan skape fred – verken i Nobelkomiteen eller på andre arenaer.