Ungdom er nøkkelen

«Det er de unge som står i sentrum for hiv/aids-epidemien: de er hardest rammet, men er også nøkkelen til å overvinne denne epidemien.»

Det er de unge som står i sentrum for hiv/aids-epidemien: de er hardest rammet, men er også nøkkelen til å overvinne denne epidemien. Over halvparten av dem som smittes er ungdom. Selv om hiv/aids-problematikken er høyt oppe på agendaen mange steder, er det en mur av taushet om sykdommen som forhindrer ungdom i å lære om hiv/aids. Denne taushetsmuren må rives ned, og de unge må rustes med kunnskap for å vinne kampen.

Det er umulig å overdrive de tragiske konsekvensene hiv-viruset har på barna. De siste tallene viser at over 40 millioner mennesker er smittet på verdensbasis - nærmere 12 millioner av disse er ungdom. Hvert år smittes mer enn 800000 barn under 15 år, hovedsakelig gjennom overføring av smitten fra mor til barn. Og hvert år smittes 2,2 millioner ungdom i alderen 15-24 år, hovedsakelig gjennom ubeskyttet sex og bruk av urene sprøyter. Nærmere 14 millioner barn under 15 år har blitt foreldreløse som følge av aids. Familier bryter sammen, noe som får tragiske konsekvenser for barna, for lokalsamfunn og for nasjonene.

Med den globale mobiliseringen vi har sett de siste par årene for å bekjempe sykdommen, burde vi nå være på vei inn i en periode med optimisme og håp. Vi har lyktes i å bryte muren av taushet rundt hiv/aids på høyeste nivå. Vi ser sterk politisk vilje og engasjement fra regjeringene. Flere og flere organisasjoner har tatt opp kampen, og vi ser stadig nye eksempler på partnerskap mellom myndigheter, frivillige organisasjoner og det sivile samfunn. Det mobiliseres store økonomiske ressurser. Vi har begynt å få oversikt over hva som virker, hva som ikke virker og hvor ressursene bør settes inn. Og verdenssamfunnet har satt seg en rekke konkrete mål for hvordan man skal stoppe og reversere epidemien blant ungdom, for hvordan man skal hindre smitteoverføring fra mor til barn og hvordan alle land skal iverksette strategier som sikrer et godt oppvekstmiljø for barn som enten er smittet eller rammet av hiv/aids. Disse målene er oppnåelige, og muligheten for å iverksette storstilte aksjoner for å bekjempe epidemien har aldri vært større.

Til tross for dette ruller epidemien videre. Barn lider og dør fortsatt i et så stort antall at tidligere generasjoner ikke ville trodd det var mulig. Sett i lys av den globale mobiliseringen vi har sett de siste to årene - hvordan kan det ha seg?

Det har nesten utelukkende med taushet å gjøre. Vi har kanskje brutt taushetsmuren blant beslutningstakere og politikere, men det er en annen mur av taushet der ute - en mur som forhindrer at ungdom lærer om hiv, og som stigmatiserer dem som er smittet av viruset. Med mindre vi klarer å bryte ned denne muren, vil alle de gode tiltak ikke være verdt noe som helst.

Denne taushetens mur er mye verre å rive ned enn den første. Den er mer intim og personlig. Det er tausheten mellom mann og kone, mellom foreldre og barn, mellom kjærestepar, mellom lærer og elev, mellom helsearbeider og pasient og mellom religiøse ledere og det folket de tjener. Tausheten eksisterer på grunn av den uviljen vi har mot å akseptere sykdommen og hvordan den smitter. Den eksisterer på grunn av vår motvillighet og nølen med å utdanne våre unge og snakke med dem om seksualitet og farene som er forbundet med å vokse opp. Og den eksisterer fordi vi ikke har klart å kvitte oss med det stigmaet og den diskrimineringen som følger med sykdommen. Denne taushetsmuren dreier seg om intimitet, om seksualitet, og om forhold mellom mennesker - ting vi vanligvis holder veldig privat og skjult. Det er denne tausheten som driver epidemien fremover som en farsott.

Det er denne tausheten som er grunnen til at millioner av barn i vår verden blir foreldreløse, stigmatiserte, tvunget ut av hjemmene sine, utestengt fra skoler, nektet helsetjenester og dør en altfor tidlig død.

For å bryte gjennom denne taushetsmuren må det mer til enn å lobbe i maktens korridorer og presse myndigheter og partnere for penger og oppmerksomhet. For å bryte denne muren trengs det en annen tilnærming. Det må bygges tillit, troverdighet og en følelse av trygghet i å diskutere det intime.

I henhold til en nylig utgitt felles studie fra UNAIDS, UNICEF og WHO av ungdom og hiv/aids, «Young people and HIV/AIDS: Opportunity in crisis», er det to sammenfallende opplysninger som i stor grad er årsaken til at hiv/aids fortsetter å bre seg som en farsott. Den ene er at ungdom har sex, ofte før de er fylt 15 år. Den andre er at ungdom verken har basiskunnskap om sykdommen eller aner hvordan de skal beskytte seg mot smitte. I land med alminnelig utbredelse av viruset, som i Kamerun, Lesotho og Sierra Leone, har mer enn 80% av de unge jentene i alderen 15- 24 år ikke tilstrekkelig kunnskap om hiv/aids.

Vi kan ikke sitte og se på at ungdom er blinde og uvitende om den risikoen det følger med å bli voksen og innlede et seksualliv. Ungdom tar risiko i forhold til hiv-smitte, men er dessverre ikke selv klar over hvilken risiko de tar. Den tragiske konsekvensen er at de er et uforholdsmessig lett bytte for hiv. Derfor ser vi at halvparten av alle nye hiv-tilfeller er å finne blant ungdom. Ungdom har rett til faktakunnskap om hiv/aids og ferdigheter som kan beskytte dem mot smitte, og de har rett til å få en sentral rolle å spille i forebyggingsplaner og strategier.

Det er de unge som står i sentrum for hiv/aids-epidemien: de er hardest rammet, men også nøkkelen til å overvinne sykdommen. På tross av dette, blir ungdom ofte oversett i strategiene for å forebygge spredning av hiv/aids.

Men samtidig er det ungdommen sitter på nøkkelen til å overvinne aids-epidemien. De må rustes med kunnskap til kampen. Vi vet at det er en positiv sammenheng mellom kunnskap og praksis og mellom kunnskap og skolegang. Skolegang er også i denne sammenhengen svært effektivt. For eksempel er andelen unge jenter i Kamerun som vet at en person som ser frisk ut kan være smittet av hiv, på bare 17% hos dem uten noe skolegang, mens 74% av dem som fortsatt går på skolen som 15- 19-åringer vet dette. Rapporten belyser at i land der hiv/aids-epidemien har stagnert eller går tilbake, som i Thailand og Uganda, er det hovedsakelig fordi unge menn og kvinner har fått kunnskap om og mulighet til å beskytte seg. Kunnskap er avgjørende for å endre atferd. Men atferd endres ikke av kunnskap alene. Ungdom trenger ferdigheter for praktisere det de har lært. Dette innebærer forhandlingsteknikk, konfliktløsning og kritisk tenkning. Det å ta beslutninger og kommunisere beslutningene, er viktig for å ha en reell mulighet til å kunne beskytte seg. Det er først når tausheten brytes og ungdommen besitter både kunnskap og ferdigheter, at vi kan forvente å se resultater.

Til syvende og sist vil det være bare én måte å måle om vi lykkes eller ikke - og det er i barna og ungdommenes liv: Får de den informasjonen de trenger for å beskytte seg mot hiv? Blir jenter styrket til å ta kontrollen over egen seksualitet? Er nyfødte babyer beskyttet mot smitte, og vokser epidemiens foreldreløse barn opp i et støttende og omsorgsfullt miljø?