Jeg-fortelleren, 37 år gamle Toru Watanabe, lander i Frankfurt en mørk, våt novemberkveld i 1987. En muzak-versjon av The Beatles' «Norwegian Wood» fyller kabinen, dermed bryter Watanabe sammen idet han slynges tilbake til 1969 og en toårsperiode av livet som har forfulgt ham siden. Bortsett fra bokas innledende side, handler hele romanen om denne perioden.

Innkapslet

Det har vært spekulert over hvorvidt «Norwegian Wood» er en selvbiografisk roman fra Japans mest «vestlige» romanforfatter. Uansett, med enkle fortellergrep - monolog og dialog, sparsom handling - tegner Murakami Tokyo-universitetsstudenten Watanabe som en tenksom, men følelsesmessig innkapslet ung mann, dels omrammet av et hyklersk, venstreorientert studentopprør, dels av et goldt, kommersielt storbyliv. Mot dette bakteppet utspiller sjeledramaet seg mellom en håndfull unge mennesker i drift, noen mot selvmordet, andre mot en eller annen slags framtid. «Norwegian Wood» handler mye om å bli voksen og hel, om å få tak på selve livet, og teatervitenskapstudenten Watanabe analyserer de store temaene - kjærlighet, seksuelt begjær og død - som best han kan. Men der de herjer med ham i hans eget liv klarer han ikke, våger han kanskje ikke å slå hull på sitt eget beskyttende skall. Som en slags livs- og følelsesvegrer makter han dermed heller ikke å redde Naoko, som han elsker, men må i stedet hjelpeløst se på at hun langsomt går i mental oppløsning. Samtidig sårer han Midori, som elsker ham, og ender selv som den hjelpetrengende, der han raver ut mot kanten av den eksistensielle avgrunnen på bokas siste side.