Ungdom i drift på japansk

Romanene «Sauejakten» (1982, no. utg. 93) og «Dans dans dans» (88, no. utg. 94) introduserte japanske Haruki Murakami (født 1949) som en sprelsk og underfundig fortellerstemme i den norske oversettelseslitteraturen. Nå følger Pax opp med Murakamis gjennombruddsroman, «Norwegian Wood» fra 1987, og den har vært ventetida verdt.

Jeg-fortelleren, 37 år gamle Toru Watanabe, lander i Frankfurt en mørk, våt novemberkveld i 1987. En muzak-versjon av The Beatles' «Norwegian Wood» fyller kabinen, dermed bryter Watanabe sammen idet han slynges tilbake til 1969 og en toårsperiode av livet som har forfulgt ham siden. Bortsett fra bokas innledende side, handler hele romanen om denne perioden.

Innkapslet

Det har vært spekulert over hvorvidt «Norwegian Wood» er en selvbiografisk roman fra Japans mest «vestlige» romanforfatter. Uansett, med enkle fortellergrep - monolog og dialog, sparsom handling - tegner Murakami Tokyo-universitetsstudenten Watanabe som en tenksom, men følelsesmessig innkapslet ung mann, dels omrammet av et hyklersk, venstreorientert studentopprør, dels av et goldt, kommersielt storbyliv. Mot dette bakteppet utspiller sjeledramaet seg mellom en håndfull unge mennesker i drift, noen mot selvmordet, andre mot en eller annen slags framtid. «Norwegian Wood» handler mye om å bli voksen og hel, om å få tak på selve livet, og teatervitenskapstudenten Watanabe analyserer de store temaene - kjærlighet, seksuelt begjær og død - som best han kan. Men der de herjer med ham i hans eget liv klarer han ikke, våger han kanskje ikke å slå hull på sitt eget beskyttende skall. Som en slags livs- og følelsesvegrer makter han dermed heller ikke å redde Naoko, som han elsker, men må i stedet hjelpeløst se på at hun langsomt går i mental oppløsning. Samtidig sårer han Midori, som elsker ham, og ender selv som den hjelpetrengende, der han raver ut mot kanten av den eksistensielle avgrunnen på bokas siste side.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det mangler altså ikke på skadeskutte individer i denne romanen, men forfatteren lar dem aldri få lov til å syte, like lite som han skjuler det komiske som så ofte er det tragiskes tvilling. Med språklig driv og presisjon skildrer han sine vanskjebner med stor varme, og holder klokt på et hverdagslig tonefall der en mindre god forfatter ville falt for fristelsen til å pumpe opp språket en patossfære eller to.

Pop og jazz

«Norwegian Wood» kan godt leses som en «streit», underholdende historie. Den som vil gå på symboljakt og/eller lete etter «dypere» innhold har imidlertid nok av innfallsvinkler, boka kan eksempelvis leses som både samfunns- og sivilisasjonskritikk. Pop- og jazzkyndige vil dessuten finne glede i Murakamis mange tidsriktige referanser til vestlig 60-tallspop og -jazz, og den som kjenner sangen «Norwegian Wood»s tekst og stemning vil etter hvert skjønne hvorfor akkurat den har gitt tittel til boka.

Ika Kaminkas norske oversettelse virker på noen få unntak nær språklig/idiomatisk tillitvekkende, med fin syntaktisk flyt og rytme. Noen korrekturfeil gir et visst anstrøk av hastverk, men verken de, eller den faktiske feilopplysningen om at John Coltrane døde i 1969 - det riktige er 1967 - kan forsure hovedinntrykket: «Norwegian Wood» er nok en sterk og original roman fra en forfatter som vi heldigvis ennå har mange bøker til gode av på norsk.