Ungdom i trøbbel - 15 år seinere

85 uregjerlige og kriminelle 14- og 15-åringer unngikk fengsel for 15 år siden. Hvordan gikk det med dem?

På 1970-tallet var den kriminelle lavalderen 14 år. Stortingsmelding nr 104 (1977- 78) «Om kriminalpolitikken» foreslo en hevning av lavalderen til 15 år. Få var uenige, men mange fryktet konsekvensene. «Politiet ville bli maktesløst dersom det ikke hadde adgang til å fengsle.» Sosialdepartementet startet derfor et forsøksprosjekt beskrevet i NOU 1985:3 Tiltak for ungdom med atferdsvansker. Lavalderen ble hevet i 1989. I dag vekker på nytt ungdom i lavalderens grenseland frykt. Noen av disse er asylsøkere eller andre innvandrere. Enkelte politikere fra høyrefløyen i det politiske spekter krever omkamp. Lavalderen må senkes igjen - eller fjernes helt, som noen sier. Vi har gjort en etterundersøkelse av de ungdommene som den gang ikke ble fengslet. Hvorledes er det gått med dem - og hva har de å fortelle oss?

Buskerudprosjektet var et alternativ til fengsling av ungdom.

Fra 1981- 84 ble de mest kriminelle og uregjerlige 14- og 15-åringene i Buskerud, de som tiltaksapparatet opplevde størst maktesløshet i forhold til, henvist et sentralt prosjekt. Prosjektet besto av en tiltakskjede med et tverrfaglig inntaksteam, ansvarsgrupper, og en krise- og utredningsinstitusjon hvor ungdommene kunne være i opptil seks uker. Etter oppholdet her fikk noen tiltak på hjemstedet, som blant annet alternative skoletiltak, støttekontakt i inntil halv stilling, rådgivere som jevnlig besøkte og hadde samtaler med familien og ungdommen i hjemmet. Noen fikk tiltak utenfor hjemmet, slik som forsterkede fosterhjem hvor en av fosterforeldrene fikk godtgjøring tilsvarende en miljøarbeiderlønn, ofte i hjem med en praktisk arbeidssituasjon ungdommen kunne delta i som båtbyggeri, jordbruk, snekkerverksted, heste- eller hundeoppdrett, kafédrift, etc. Fosterhjemmene fikk kontinuerlig og jevnlig veiledning. Andre tiltak som ble prøvd ut var kollektiver og ulike former for ungdomsinstitusjoner med ekstra støtte fra prosjektet. Tiltak som ansvarsgrupper, konfliktråd, mobile innsatsmidler, forsterkningstiltak og «nystart-tiltak» stammer fra dette prosjektet. Ingen på 14 og 15 år skulle kunne gis opp - og ingen fengsles.

Hvorledes gikk det uten fengsling? Hele gruppen besto av 85 ungdommer, 31 jenter og 54 gutter. Vi har gjort to etterundersøkelser. Den første ble gjort da ungdommene var rundt 20 år gamle, og den andre da de var ca 30. Funnet er at 2/3 etter 15 år lever et liv uten kriminalitet og rusbruk, de fleste med egen arbeidsinntekt. 1/3 har hatt en trist utvikling med rusbruk og kriminalitet. Av disse er 11 døde, gjennomgående av overdoser eller selvmord. Vi kan altså slå fast at det faktisk går bra med de fleste - også uten fengsling. Men vi ser også at det er en undergruppe med svær overdødelighet og betydelige vansker.

Hva har hatt betydning for utviklingen? Det er åpenbart at mange har hatt en trang start i livet, og at dette har påvirket forløpet. En stor del av variansen - de forskjellene vi finner mellom ønsket og lite ønsket utvikling - forklares ved ulik grad av belastning. Dess mer vi finner av sosial belastning, dess større sjanse for utvikling preget av rusbruk, ustabil livsførsel og kriminalitet - og eventuelt av dødsfall.

Det er likevel ikke slik at tiltakene er uten virkning. Ved spesielle analysemetoder (logistisk regresjon) finner vi at noen av tiltakene har gitt større sjanse til en positiv livsutvikling enn andre - også når vi kontrollerer for belastning. Mange hevder at vi må bygge flere institusjoner for de vanskeligste. Undersøkelsen viser at det nesten uten unntak har gått dårlig for de som har fått slikt tiltak. Andre hevder at vi skal unngå å stigmatisere - la ungdommene være hjemme og behandle i normalmiljøet. Vi finner at det går dårligere enn forventet for de som er behandlet i hjemmet. Det går bedre enn forventet med dem som har vært i forsterkede fosterhjem og i kollektiver.

Hva sier ungdommene selv om dette? Mange har vært i spesialskoler, i ungdomshjem eller ungdomspsykiatrisk institusjon. Typiske utsagn var slike som dette: «Der lærte jeg å stjæle min første bil. Der fikk jeg bekjente som igjen kjente noen i Oslo som vi dro og besøkte og vanka rundt med. Det var en opplæring i hvordan drive tyveri og bruke stoff.» Det skal mye til for å motvirke den læringen som finner sted ungdommene imellom. Det sosiale nettverket har lett for å utvikle seg negativt etter at institusjonsoppholdet er over.

De som har vært i tiltak med forpliktende fellesskap og stabile voksenmodeller, har typisk sett andre beskrivelser: Eivind sier: «Fosterfaren min, Kjell, var nesten som en far for meg. Vi gjorde ting sammen, som å reparere biler, og sykler. Jeg kunne prate med ham om alt. Han hadde tid til meg, og tid til å prate.» Halvor sier femten år etter at han ble plassert i fosterhjem: «Jeg ville først ikke være der. Men i dag ser jeg på dem nesten som foreldrene mine. Vi ringer ofte til hverandre, og jeg kan få låne bilen og hytta når jeg vil.»

Men kan slike tiltak klare de vanskeligste ungdommene? Ja, faktisk. Men betingelsen er at barnevernet må være villig til kontinuerlig veiledning, særlig når det gjelder i fosterhjem. Om ekstra støtte settes inn i perioder med sterk slitasje, kan brudd forhindres. Fosterforeldrene må også oppleve at de er samarbeidspartnere med barnevernet, ikke klienter. Så må heller barnevernet, fosterforeldrene og kollektivmedarbeiderne reise etter ungdommene når de rømmer og hente dem tilbake, igjen og igjen. Dette er for ungdommene et tegn på at noen bryr seg om dem. Det tar tid før en ungdom som har vanket på gata med tilhold i kriminelle ungdomsmiljøer, slår seg til ro. Liker de meg? Er de virkelig glad i meg? Disse spørsmålene er avgjørende, ikke minst for de mest tøffe og lite samarbeidsvillige.

Kalle forteller: «Det betydde veldig mye det å komme i ordnede boforhold med to voksne mennesker. Det var en trygghet og stabilitet som jeg trengte på den tiden. Selv om det var mye frem og tilbake med meg den første tiden der, så kunne vi prate om det i ettertid uten at det ble hysteri og oppstyr rundt det. Det var veldig godt for meg i den situasjonen jeg var i. Voksne mennesker som reagerte feil den gangen, virket mot sin hensikt. Da låste jeg meg helt. Det å kunne ha noen som var sindige, betydde veldig mye.»

Kan man så etterlikne disse oppleggene med tiltak hvor de voksne har vanlig arbeidstid? Erfaringer fra såkalte miniinstitusjoner med voksne som er blitt tilsatt på vanlige arbeidsbetingelser, tyder ikke på dette. Det er når ungdommene har kunnet knytte seg til noen - få bakse med livene sine i en følelsesmessig dialog med noen som tør og orker å være til stede gjennom lengre tid, at det ser ut til å skje noe konstruktivt.

Barnevern og psykiatri satser i dag ofte på hjemmebaserte tiltak, tiltak som har gitt dårlige resultater i prosjektet. Vi har derfor sett på hva som faktisk skjedde med dem som ble i hjemmene. Der hvor tiltaket i hjemmet har fungert, har det hatt sammenheng med enkelte fagfolks engasjement og vilje til utholdenhet og tålmodighet. Ofte sviktet det når det gjaldt stabil oppfølging. Prosjektet manglet dessuten kunnskap om systematisk opplegg for foreldreveiledning. Erfaringen er derfor at det trengs en kompetent systematisk oppfølging slik det skjer i den satsningen vi i dag har på landsbasis i barneverntjenestene.

Dagens samfunn har endret seg. Likevel tror vi at disse erfaringene har gyldighet også i dag. Ungdom som sprenger grensene og kolliderer med samfunnets institusjoner, bør ikke overlates til seg selv. Mange vil få en negativ utvikling om ingen griper inn. Men det nytter lite å plassere dem i institusjoner, om aldri så personalintensive. Og det nytter lite å sette dem i fengsel. Det som nytter, er tiltak som når frem med samvær og samhandling - og deltakelse i sorger og gleder. Tiltak som må bygges på de kulturelle og menneskelige båndene og mulighetene som er til stede.