Ungdom lærer foran skjermen

At norsk skole ikke henger med på IKT-utviklingen, kommer godt til syne i ITUs kartlegging av digital kompetanse, ITU Monitor 2007. Dette er alvorlig i et samfunn hvor ungdom bruker stadig mer tid foran TV- og dataskjermen. Det paradoksale er at dette digitale tomrommet preger en skole som ligger helt i front når det gjelder tilgang til avansert IKT-utstyr.

At mediebruk er en sentral fritidsaktivitet for unge kom tydelig til syne nylig, i tall fra Statistisk sentralbyrå som viste at rundt 17 prosent av de mellom 16 og 24 år bruker åtte timer eller mer på tv, PC, video og tv-spill i løpet av en dag. Disse tallene understreker hvor nødvendig det er at de unge er kompetente og kritiske aktører, framfor passive tilskuere, i en digital verden med et like bredt spekter av muligheter som den virkelige – på godt og vondt.

ITU Monitor viser at kun en av ti elever bruker IKT mer enn fire timer i uka, og PC-er og annet dataverktøy er lite brukt i undervisningen for å fremme elevenes læring og kompetanseutvikling. Det viser seg at den digitale kompetansen i norsk skole i stor grad begrenser seg til Internettsøk og enkel bruk av Office-programmer. Det er paradoksalt at den norske skolen sitter på et stort uutnyttet potensial i form av avansert IKT-utstyr, samtidig som en generasjon med god kjennskap til digitale medier har inntatt skolen. Dette gapet mellom visjon og virkelighet viser med all tydelighet at det må stilles strengere krav i forhold til å bruke IKT faglig i norsk skole.

Kunnskapsløftet og læreplanene i Norge er av de mest ambisiøse i verden. IKT skal brukes i alle fag på og på alle trinn. ITU Monitors undersøkelse viser at vi har en lang vei å gå før disse målene er realisert. Vi har målt hvor mye tid som faktisk brukes ved datamaskinen. I videregående skole ser vi en økning i bruken av IKT fra 2005 til 2007, men det store flertallet av elever i grunnskolen bruker datamaskinen kun mellom 1 og 3 timer i uka. Dette til tross for at det har vært en sentral og omfattende satsing på IKT i utdanning de siste ti åra, og at tid foran skjermen totalt sett stadig øker.

Det er ikke noe galt med tavler og kritt. Men det er noen grunnleggende utviklingstrekk i samfunnslivet generelt og i arbeidslivets kompetansebehov spesielt som påkaller en pedagogisk oppvåkning. Samfunnet trenger digitalt kompetente elever. Dette forutsetter digitalt kompetente lærere. IKT gjennomsyrer i dag de fleste arbeidsplasser og prosesser. Selv i bondens fjøs florerer det av avansert datateknologi. Arbeidslivet preges også av kontinuerlig omstillinger og endringer. Vi trenger arbeidskraft som fungerer i lærende organisasjoner, folk som raskt skaffer overblikk over mye informasjon og som er i stand til å samarbeide med andre for å løse kompliserte problemstillinger. Vi trenger elever som behersker ulike sjangre, som vet hvordan man skal oppføre seg på den digitale arena og som vet hvor man kan finne informasjon og kunnskap man kan stole på.

Digital kompetanse handler derfor ikke primært om tekniske ferdigheter selv om slike ferdigheter er en forutsetning. Digital kompetanse er en sammensatt kompetanse – en evne til å møte komplekse utfordringer. Derfor kan man heller ikke kun bruke «tid ved datamaskin» som eneste indikator på hvorvidt IKT brukes i skolen. Det viktigste er hvordan IKT brukes og hva den brukes til. Digital kompetanse er evnen til å finne informasjon, integrere ny kunnskap med det man kan fra før eller informasjon fra andre kilder, ferdigheter til organisere kunnskap i digitale mapper som gjør det enklere å finne igjen ting når du trenger det, å evaluere og drive kildekritikk i forhold til om kunnskap er sann eller troverdig, og en evne til å skape sammensatte uttrykk hvor tekst, lyd og bilde fungerer sammen. For å realisere dette trenger vi digitalt kompetente lærere. Vi trenger lærere som gir elever problemer og oppgaver som krever denne type ferdigheter. Vi trenger lærere som veileder, støtter og hjelper elevene på vei og ikke bare forteller hva som er riktig eller galt, og vi trenger lærere som aktivt vurderer hva elevene gjør underveis slik at de vet hvilken retning de må gå for å videreutvikle sin kunnskap og kompetanse.

ITU Monitor 2007 viser at elevene først og fremst utvikler digital kompetanse hjemme, noe som er betenkelig fordi det bryter med likhetstanken i norsk skole. For når elevene ikke skaffer seg digital kompetanse på skolen, betyr det at det er de elevene som har foreldre med økonomi til datamaskiner, som først og fremst utvikler digital kompetanse utover et minimumsnivå. Det er viktig at skolen skal utgjøre en felles kompetanseplattform for alle som vokser opp i Norge. Og da kan ikke hjemmet være den viktigste kilden til kompetanse.

Det er åpenbart at skolen har et ansvar for å bidra til å utlikne de digitale klasseskillene som allerede har oppstått.

Vi kan ofte høre elever ironisere over lærernes manglende tekniske ferdigheter. Men selv om elevene vet hvordan de skal taste inn søkeord i Google eller lage profil på Facebook, så har de som regel liten eller ingen kompetanse når det gjelder kildekritikk. Dette er kanskje den mest kritiske kompetansen i det moderne informasjonssamfunnet, og det er lærerne som må lære elevene kildekritikk. Men det krever lærere som tør å integrere IKT i undervisningen og som utnytter elevenes brede erfaring med medier som en ressurs i undervisningen.

Det tok tid før den nå avgåtte kunnskapsminister Øystein Djupedal uttalte seg i forhold til hovedfunnene fra ITU Monitor. Da han til slutt gikk på talerstolen gjorde han et stort poeng av at datamaskiner aldri kan erstatte læreren. Det har vi selvsagt heller aldri ment. Poenget er jo nettopp at det ikke er motsetninger eller konkurrerende forhold mellom teknologien og læreren. For å hente ut potensialet i teknologien, er vi tvert imot helt avhengige av kompetente lærere som kan støtte, motivere og inspirere elevene til læring.

Dette arbeidet haster. Ungdommen lever i en digital verden, og bruker stadig mer tid foran skjermen med en vekslende og tilfeldig grad av digital kompetanse, stikk i strid med Kunnskapsløftets intensjoner. Vi fester lit til at vår nye utdanningsminister Bård Vegar Solhjell tar denne ballen og legger mer politisk tyngde i å bygge opp elevenes digitale kompetanse.