Ungdom på anbud

Hva skal vi gjøre når ungdom skulker skolen, ruser seg, flyr ute om natta og driver med lovbrudd? Fra Regjeringen og Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) kommer det to forskjellige signaler: På den ene siden skal det satses på styrking av barnevernet, ifølge barne- og likestillingsminister Manuela Ramin-Osmundsen i Aftenposten 31.10. På den andre siden leser vi i lederen for Tyrilikollektivet Ulf Jansens kronikk i Dagbladet 5.11. at Bufdir nå legger barnevernets omsorgstiltak ut på anbud. Han ser en tendens til at pris går foran kvalitet. Dette er en risikabel utvikling.

Hva vet vi om hva som hjelper for ungdom det er vanskeligst å hjelpe? Noen mener vi er hjelpeløse uten fengsling og tunge, lukkete institusjoner. Men vi har erfaringer som viser alternative løsninger. Prosjektet «Alternativ til fengsling av ungdom», ledet av Helge Waal og Per Stangeland, prøvde ut individuelt tilrettelagte barnevernstiltak på åttitallet for utfordrende ungdom som drev med kriminalitet og rus. En tredjedel var jenter. En undersøkelse som fulgte disse ungdommene (85) fra de var 14-15 år til de ble 30 (Helgeland 2007) viser at barnevernstiltak nytter for denne gruppa, og at noen tiltak nytter mer enn andre. Forsterkede fosterhjem, eller ungdomsfamilier som det nå kalles, kan gi ungdom med svært alvorlige atferdsvansker en sjanse til å komme inn i et varig positivt spor. Det samme gjelder kollektiver som særlig er rettet mot ungdom med rusproblemer.

Både ungdomsfamilier og ruskollektiver har felles at de voksne bor sammen med ungdommene. En ungdomsfamilie inkluderer en fosterungdom i sin egen familie. En av fosterforeldrene får godtgjøring for å være i full tids omsorgsarbeid. Et kollektiv er mer som en storfamilie, hvor de voksne også bor sammen med ungdommene. Det at de voksne er til stede hele døgnet gjør det mulig å utvikle samspill og kontakt med ungdommene gjennom det daglige hverdagslivet. Ungdommene opplever stabile voksne som har oversikt over hva som foregår over kort og lang tid. Begge formene for barnevernstiltak skal vare i flere år og gir derfor muligheter for en ny start i livet, uten at forholdet til foreldrene går i stykker eller at relasjonene dem imellom brytes.

De tradisjonelle institusjonene gir ifølge undersøkelsen ikke de samme mulighetene til å slutte med rus og lovbrudd. Dette kan skyldes flere ting. I barnevernsinstitusjoner kommer og går de voksne på jobb. Etter en «vakt» på ca. 8 timer går de hjem til sin egen familie. Ungdommene møter derfor svært mange voksne i løpet av et døgn. Selv om hver ungdom vanligvis har en av de voksne som særkontakt, er ikke han eller hun der hver dag. Det er ungdomsgruppa som er sammen hele tiden. De andre ungdommene blir de viktigste og næreste, de en prater med og sammenlikner seg med. Ungdommene har større påvirkningskraft enn de voksne og lærer ofte negativ atferd av hverandre. Det blir viktig å likne de tøffe i gruppa.

Dette er annerledes i ungdomsfamilier og i kollektiver. Den nevnte undersøkelsen viser at i disse omsorgsarrangementene er det først og fremst de voksne som får betydning for ungdommene. De trenger at noen ser dem, bryr seg om dem og synes de er ok, bak den tøffe masken. Ved å leve hverdagslivet sammen blir de voksne etter hvert modeller, som ungdommene tar etter og lytter til. Det betyr ikke at det å flytte til en ungdomsfamilie eller et kollektiv er enkelt. Ungdommene forteller om tøffe tak. De må slutte med rus, de må følge noen regler, de får mindre frihet enn de er vant til hjemme. Men disse reglene gir også trygghet. De betyr at noen bryr seg om dem. Ungdommene lærer også hvordan det er å leve i en vanlig familie. Mange av dem har ikke erfart dette tidligere.

Det tar mange år å etablere et kollektiv som fungerer godt for ungdom med rusproblemer. Å fungere godt er avhengig av at de voksne er et team med felles verdier og holdninger, slik som gode foreldre er. De må ha kjærlighet til ungdommene, ved siden av å kunne sette grenser og være oppdragere. Ungdommene trenger voksne som er stabile, som holder ut med dem så lenge de bor der, som ikke slutter i jobben. De voksne har en helt spesiell arbeidssituasjon. Det er ikke alle som er villige til å bo sammen med og dele hele døgnet, uker og år med utfordrende ungdommer som ikke er ens egne barn. Slike voksne personer er verdifulle for ungdommene, fordi de representerer stabilitet. En kollektivmedarbeider kan ganske enkelt ikke bare erstattes av en ny uten at dette har konsekvenser for fellesskapet og ungdommen. På samme måte som i en vanlig familie, hvor en ikke bare kan skifte ut mor eller far med en annen.

En ungdomsfamilie er også en sårbar organisasjon. En slik familie trenger kontinuerlig støtte og oppmuntring fra fagfolk som kan veilede dem. Vi har gode erfaringer med veiledningsteam, som fosterforeldre kan kontakte når som helst på døgnet hvis de trenger det. Denne støtten bidrar til å forebygge at ungdomsfamilien «sprekker» og at ungdommene må flytte.

De private barnevernstiltakene har ved siden av de offentlige tiltakene en lang tradisjon i Norge, både når det gjelder forsterkede fosterhjem/ungdomsfamilier og ruskollektiver. De sitter på årelang erfaring og kompetanse i omsorgsarbeid med de ungdommene som så ofte blir sendt fra instans til instans fordi de oppleves som for vanskelige. Vi vet at det går dårlig når ungdom med de største problemene plasseres ut fra hvor det er ledig og billigst plass. Hvis pris kommer foran kvalitet ved bruk av anbudsformen, kan dette føre til usikkerhet og utrygghet. Solide tiltak med kvalitet kan risikere å bygges ned fordi de ikke kan gi det billigste tilbudet. Dette skaper uforutsigbarhet både for ungdommene, deres foreldre og for dem som driver tiltakene. Disse ungdommene trenger stabilitet og kontinuitet over flere år. De trenger å vite at her kan jeg være framover til jeg blir voksen nok til å flytte ut. De trenger å forholde seg til få og stabile voksne. I tillegg har de behov for langvarig kontakt og oppfølging fra voksne i kollektivet eller i fosterhjemmet etter at de har flyttet ut.

Dersom staten velger å bruke anbudsformen, må kvalitet bety mer enn pris. Det bør også gis støtte til evalueringer, som kan gi kunnskap om både tiltakenes innhold og metoder og hvordan det går med ungdommene som har bodd der. Alle skjønner at en må tenke økonomi, men dette må ikke stå i motsetning til faglig kvalitet. Å hjelpe unge ut av en rus og kriminalitetskarriere krever mange års tålmodig faglig og medmenneskelig innsats. Regjeringen må satse på å videreutvikle de tiltak vi gjennom systematiske studier vet fungerer bra og som gir de mest utfordrende ungdommene en reell sjanse til i framtida å leve et vanlig og verdig voksenliv. La oss slippe å se barnevernstiltak på billigsalg.