OM KJØPSPRESS OG MOTEFORBRUK: De som forbruker mer enn meg, som tar for gitt det jeg ser på som luksus, er dekadente. De som gleder seg over det jeg ser på som selvfølgeligheter, er beundringsverdig nøysomme. Det er en dypt inngrodd relativisme som gjelder når vi reagerer på andres, og unges, forbruk. Foto: NTB Scanpix.
OM KJØPSPRESS OG MOTEFORBRUK: De som forbruker mer enn meg, som tar for gitt det jeg ser på som luksus, er dekadente. De som gleder seg over det jeg ser på som selvfølgeligheter, er beundringsverdig nøysomme. Det er en dypt inngrodd relativisme som gjelder når vi reagerer på andres, og unges, forbruk. Foto: NTB Scanpix.Vis mer

Ungdommen nåtildags

Foreldre vil alltid synes at barnas generasjon er ekstravagant.

Kommentar

Det er uunngåelig. Blant stridseplene foreldre og barn imellom er spørsmålet om hva sistnevnte trenger for å kunne leve et anstendig liv. Etter artikkelserien i Budstikka om de dyre klesvanene til barn og tenåringer i Asker og Bærum, der jakker til åtte tusen kroner ikke er uvanlig, har det oppstått debatt om kjøpepress og foreldreansvar.

Budstikkas arbeid har brakt en krevende realitet opp i novemberdagen. Hvis unges forbruk løper løpsk, kan det ha konsekvenser som er like åpenbare som uheldige: Et urealistisk forhold til hvor mye arbeid som må legges ned for å tjene inn en designerveske eller en dunjakke, prioritering av kortvarige statusgleder i stedet for langsiktige investeringer, og så videre.

Men debatten minner også om at intet er nytt under solen. Den yngre generasjonen vil alltid virke ekstravagant på den eldre. Så lenge neste slektsledd har mer penger mellom hendene enn den foregående - og det regnes som uhellssvangert for et samfunn om det går motsatt vei - vil forbruket fortsette å øke.

Hva man føler er rimelig å forvente av hverdagen, endrer seg hele tiden, og grunnlaget for denne vurderingen er horisontalt, ikke vertikalt. Tenåringer sammenligner seg med andre tenåringer, mens foreldrene, som finansierer gildet, også sammenligner podens krav og ønsker med hva de selv eide på samme alder. De gjør en vertikal vurdering. Men når det gjelder deres egen ønskeliste, kan det nok tenkes at de heller sammenligner seg med naboen enn med sine egne foreldre, eller seg selv for femten år siden. Når barnehagebarn går i merkeklær, som Budstikka også skriver om, er det foreldrenes prioriteringer som røpes.

Det er en dypt inngrodd relativisme som dikterer. De som forbruker mer enn meg, som tar for gitt det jeg ser på som luksus, er dekadente. De som gleder seg over det jeg ser på som selvfølgeligheter, er beundringsverdig nøysomme. Den bakoverskuende populærkulturen har en hang til å fremstille tidligere generasjoner som barnlig inntagende og uskyldige, der de stimler sammen rundt tv-apparatene i butikkvinduene og jubler over nye skøyter til jul.

Ethvert miljø har sine symboler og koder. Samtidig som skoleelever ikke kan diktere hvordan familiens budsjett disponeres, er det leit om fjortiser havner på utsiden fordi foreldrene synes dillene deres er meningsløse. Markedsføringsprofessor Trond Blindheims forslag om skoleuniformer som dempende medisin, er egentlig ikke så dumt. Friheten til å kle seg som man vil, ender jo uansett ofte med uniformering, særlig blant ungdom. og dagens arbeidsantrekk har, ifølge Budstikka, en prislapp på over fjorten tusen kroner.

Enkelt er det ikke. Men foreldre som kjenner de grå hårene skru seg ut av hodebunnen, kan tenke at de trolig gjorde det samme mot sine egne mødre og fedre.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook