GENUIN OG REFLEKTERT: Det er samtalene de ti unge hovedpersonene imellom som ligger til grunn for forestillingen «Fuck My Life». Den er slett ikke så hard som tittelen kan gi inntrykk av. Foto: Dag Jenssen / Det Norske Teatret.
GENUIN OG REFLEKTERT: Det er samtalene de ti unge hovedpersonene imellom som ligger til grunn for forestillingen «Fuck My Life». Den er slett ikke så hard som tittelen kan gi inntrykk av. Foto: Dag Jenssen / Det Norske Teatret.Vis mer

Ungdommen nåtildags

Fine «Fuck My Life» er tidsånd på tube.

FILM: Tidsånden puster i veggene. «Fuck My Life» er unge Norge 2012 kjørt i en blender. I løpet av snaue halvannen time forteller ti Oslo-ungdommer om livene sine, gjennom monologer og iscenesatte dialoger, og litt sang. Bekjennelseskultur, artistdrømmer, spørsmål om seksuelle terskler og erfaringer med flerkultur vispes sammen. Det som kommer ut, er friskt og velsmakende. Fyordene sitter løst, men tittelen kan gi inntrykk av at forestillingen er hardere enn hva som er tilfelle.

Holdt i tømme
Ønsket om å møte autentisitet og åpenhet, et annet umiskjennelig trekk ved tiden, gjennomsyrer «Fuck My Life», som er utviklet gjennom og basert på samtaler ungdommene imellom. Et skjermbilde opplyser helt i begynnelsen at de ti på scenen er plukket ut etter en lang prosess, og valgt på grunn av sin vilje og evne til å fortelle om livene sine. Prosjektet er slik ikke spesielt originalt, tidligere har blant annet dokumentarfilmer som «Til ungdommen» og «Konger av Oslo» og TvNorge-serien «Forbindelser» vært ute etter å skape portretter som skal gjøre inntrykk i kraft av å være ufiltrerte. Men «Fuck My Life» skiller seg ut i positiv forstand. Det åpne er holdt i tømme av kvikk og stram regi. Også de delene av materialet som er mørke og tunge behandles med letthet.

Indre kofferter
For hovedpersonene har da også ett og annet å fortelle om. Nesten alle har kofferter å dra på: De har slitt med sykdom, angst, rasisme, foreldre som har blitt borte på forferdelig vis. To av dem har fedre som ble tatt av dage i hjemlandet. De har forskjellig temperament: Mens noen opptrer med avslappet ro, har andre et temperament som tas ut på samfunnet, omgivelsene, eller dumme gutter. Etterpå har man en følelse av å ha blitt stilt overfor et skimrende spekter av genuin og reflektert norsk ungdom, med forskjellige erfaringer og perspektiver - som ikke minst kommer frem i den morsomste scenen, en flerstemt samtale om sex der svært forskjellige grader av erfaring, åpenhet og fintfølelse kommer tindrende klart frem.

«Fuck My Life» er innhold mer enn form, dokumentar mer enn teater. Det er fint at teatret også kan brukes på den måten.