FILM: Tidsånden puster i veggene. «Fuck My Life» er unge Norge 2012 kjørt i en blender. I løpet av snaue halvannen time forteller ti Oslo-ungdommer om livene sine, gjennom monologer og iscenesatte dialoger, og litt sang. Bekjennelseskultur, artistdrømmer, spørsmål om seksuelle terskler og erfaringer med flerkultur vispes sammen. Det som kommer ut, er friskt og velsmakende. Fyordene sitter løst, men tittelen kan gi inntrykk av at forestillingen er hardere enn hva som er tilfelle.

Holdt i tømme Ønsket om å møte autentisitet og åpenhet, et annet umiskjennelig trekk ved tiden, gjennomsyrer «Fuck My Life», som er utviklet gjennom og basert på samtaler ungdommene imellom. Et skjermbilde opplyser helt i begynnelsen at de ti på scenen er plukket ut etter en lang prosess, og valgt på grunn av sin vilje og evne til å fortelle om livene sine. Prosjektet er slik ikke spesielt originalt, tidligere har blant annet dokumentarfilmer som «Til ungdommen» og «Konger av Oslo» og TvNorge-serien «Forbindelser» vært ute etter å skape portretter som skal gjøre inntrykk i kraft av å være ufiltrerte. Men «Fuck My Life» skiller seg ut i positiv forstand. Det åpne er holdt i tømme av kvikk og stram regi. Også de delene av materialet som er mørke og tunge behandles med letthet.