Ungdommens markedsverdi

Ett av de vanligste spørsmålene som kommer gjennom et bordells telefonlinje er «hvor gammel er den yngste jenta du har?»

TILSLØRER: «Den sannheten de ikke vil du skal vite er at menn som betaler for sex som regel vil betale for en femtenåring heller enn en syttenåring, en syttenåring heller enn en nittenåring, en nittenåring heller enn en tjueåring, og så videre», skriver Rachel Moran, som nettopp har utgitt boka «Paid For. My Journey Through Prostitution». Bildet er fra en pro-prostitusjonsdemonstrasjon i Frankrike. Moran var på besøk i Norge denne uka. Foto: Jeff Pachoud / AFP / NTB Scanpix
TILSLØRER: «Den sannheten de ikke vil du skal vite er at menn som betaler for sex som regel vil betale for en femtenåring heller enn en syttenåring, en syttenåring heller enn en nittenåring, en nittenåring heller enn en tjueåring, og så videre», skriver Rachel Moran, som nettopp har utgitt boka «Paid For. My Journey Through Prostitution». Bildet er fra en pro-prostitusjonsdemonstrasjon i Frankrike. Moran var på besøk i Norge denne uka. Foto: Jeff Pachoud / AFP / NTB ScanpixVis mer
Meninger

Mennesker som argumenterer for at prostitusjonen kunne vært fri for tvang, menneskehandel, utnytting av mindreårige og alt annet som hindrer den i å være en eller annen slags kortene-på-bordet-bare-for-voksnes-gjensidige-samtykke-selvstendighetsfest, er mennesker som ignorerer et avgjørende aspekt ved prostitusjonens virkelighet: Ungdommens markedsverdi.

Akkurat som i faktiske industrier som modellvirksomhet eller profesjonell dans, er det å være ung en høyt verdsatt egenskap. I motsetning til modellvirksomhet og dans er det å være ung mye høyere verdsatt i prostitusjonen enn skjønnhet og flytende bevegelser. For å være svært ettertraktet i prostitusjonen behøver du ikke være den peneste blomsten i bedet. Det er nok å være blant de yngste. Og hva du kan eller ikke kan gjøre med kroppen din er irrelevant. Det eneste som teller er at den ikke har eksistert særlig lenge.

Ett av de vanligste spørsmålene som kommer gjennom et bordells telefonlinje er «hvor gammel er den yngste jenta du har?». Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har blitt stilt det spørsmålet, og jeg utfordrer hvem som helst som noen gang har jobbet som telefonvakt på et bordell til å lyve og si at det ikke er det vanligste spørsmålet de har fått, også.

Ungdommens markedsverdi er så dypt forankret i prostitusjonen at kvinner rutinemessig lyver om alderen for å generere mer business. Klientene vet selvsagt om dette, så mens kvinnene tar av et par år legger klientene til et par. «Jeg er tjuefem. Jeg sier at jeg er tjuetre»/ «Er hun tjuetre? Det betyr at hun er tjuefem».

Det er ingen som lurer noen her, og det eneste den patetiske gjetteleken gjør er å avsløre hva det er som egentlig går for seg. Det den avslører er selvsagt at menn som kjøper kropper for sex som regel ønsker å kjøpe den yngste kroppen de kan finne.

I fjor rapporterte BBC fra Swindon, ute på landsbygda i Wiltshire. «Kommer du hit i helgene vil du få fra 13 år gamle jenter til 19 år gamle jenter her ute», fortalte en prostituert kvinne journalistene.

Når jeg leser slike rapporter sukker jeg bare. Jeg er lei av å forutse sjokket folk kommer til å uttrykke. Jeg er lei av å se for meg det sjokket, enten det er ektefølt eller ikke, for om det er ektefølt viser det hvor langt vei vi ennå har å gå for å opplyse folk om prostitusjonens virkelighet, og om det er uekte, ja, da har vi enda mer av en tsunami av bevis på at det finnes folk som ikke ønsker noen forståelse av prostitusjonens virkelighet.

Hver gang bevis på tenåringsprostitusjon blir lagt fram, kaster pro-prostitusjonslobbyen seg rundt for å legge fram den uhyrlige påstanden om at denne byen på en eller annen måte er annerledes eller unik. Holdningen er alltid «Trettenåringer, gode Gud, det er uhørt!» eller «Trettenåringer, gode Gud, vi kunne ryddet opp i denne situasjonen om vi bare legaliserte prostitusjon!», som om etterspørselen etter pubertetskropper på et eller annet vis ville forsvinne om vi bare sa at salg av voksne kropper var Ok!

Som oftest vil de imidlertid rett og slett fornekte at prostitusjon er utbredt, eller påstå at tenåringer uansett ikke er særlig ettertraktede.

«Hvordan kan vi vite at dette er sant?» vil pro-prostitusjonslobbyen spørre. Det er ikke et spørsmål i ordets opprinnelige betydning. Et ekte spørsmål søker et svar. Dette spørsmålet søker å tilsløre det selvsamme svar som det hevder å søke.

Dette vil virke underlig og forvirrende på noen folk. Det er verken underlig eller forvirrende for meg. Jeg har vært utsatt for pro-prostitusjonslobbyen altfor lenge til å bli overrasket eller forvirret av disse tilsynelatende innfløkte og meningsløse taktikkene. Det folk må forstå er at de ikke er meningsløse. De er tilsløringsmanøvre. De er hensiktsmessige og forutsigbare, og når du forstår hensikten med dem vil du ikke ha noen problemer med å forutse dem, du heller.

Hensikten med dem er bestandig den samme: Det er å benekte og avvise prostitusjonens syke, perverterte natur. Den sannheten de ikke vil du skal vite er at menn som betaler for sex som regel vil betale for en femtenåring heller enn en syttenåring, en syttenåring heller enn en nittenåring, en nittenåring heller enn en tjueåring, og så videre.

La meg gjøre én ting klinkende klart: Jeg kommer til å bli kalt en løgner for å ha hevdet det ovennevnte. Det vil bli sagt at jeg forsøker å demonisere horekunder, og at jeg lyver om preferansene og tilbøyelighetene deres. Jeg skulle ønske jeg gjorde det. I løpet av mitt første år som prostituert, da jeg var femten, ble jeg brukt av utallige menn. Jeg er virkelig ikke i stand til å si hvor mange. Jeg så opptil ti menn om dagen, så du kan regne det ut selv. (Tanken på å gjøre en slik utregning foruroliger meg). Som jeg sa i artikkelen min i The Examiner i februar, ble menn så åpenbart opphisset av min unge alder at de nådde klimaks veldig raskt. Derfor lærte jeg snart å fortelle dem hvor gammel jeg var, for å få hele prøvelsen raskt unnagjort. Jeg gjorde det til et prinsipp: Det var en av de første tingene jeg sa når jeg gikk inn i bilen. Ikke at jeg behøvde å bringe temaet på bane, for det var vanligvis et av de første spørsmålene de stilte meg.

Av alle disse hundrevis av menn var det én mann, bare ÉN, som snudde bilen og kjørte meg tilbake dit han hadde funnet meg.

Så ja, disse som argumenterer for å legalisere eller avkriminalisere prostitusjon vil gjøre sitt aller ytterste for å tåkelegge sannheten om den høye markedsverdien tillagt unge kropper i prostitusjon, mens de snatrer «Hvor er bevisene? Hvor er bevisene?», som en slags krakilsk og senil papegøye, med den forventede, dertil hørende gjentakelsesiver og alvorlig svekkede fatteevne. Mye nebb, lite hjerne, med andre ord.

Dette er som forventet. Selvsagt vil ikke pro-prostitusjonslobbyen at du skal vite at jenter som passerte puberteten for bare ett eller to år siden regelmessig begjæres, søkes, settes høy prislapp på og misbrukes i mange nok år, til de har mistet markedsverdien sin. Om dette var viden kjent ville det gjøre betydelig skade på den selvstendige, seksuelt frigjorte «empowerment»-fantasien de stadig forsøker å selge.

Når det gjelder «Hvor er bevisene?», behøver ikke jeg å stille det spørsmålet. Da jeg var en femten år gammel prostituert var jeg svært mye mer ettertraktet enn jeg noensinne var i en alder av tjueto, selv om jeg som tjuetoåring var en slank, pen og svært ungdommelig kvinne. Det er der problemet ligger: Jeg var en kvinne.

Det blir lagt mye vekt på markedsverdien av ungdom i prostitusjon. «Bevisene» finnes i hvert eneste bordell og red light - distrikt i landet. Jeg vet det fordi jeg levde beviset.

Jeg vet det fordi jeg var beviset.

Oversatt av Helga Krog Borchsenius

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.