Ungdommens råskap

Forrige ukes voldsomme opptøyer midt i Oslo sentrum bekymrer oss alle. Og det første politikere gjør med god hjelp av norsk presse er å gå løs på bråkmakerne, på pøblene som ikke kan oppføre seg. Barne- og likestillingsminister Anniken Huitfeldt etterlyser barnevernet; som om det er den rette løsningen, og som om barnevernsbarn klarer seg så bra i samfunnet. Og et forsøk på å forstå ungdommen er jo ikke ensbetydende med Knut Olav Åmås’ advarsel i Aftenposten om å ikke unnskylde disse ungdommene og bortforklare det som har hendt. For hvis vi ikke engang skal forsøke å forstå, hva skal vi da gjøre? Stemple, beskylde og fordømme dem?

Kanskje det. Tross alt; all bruk av vold, uansett formål, er uakseptabel og uunnskyldelig. Men som forventet kommer det også her et men: hvorfor skal det være så vanskelig å fordømme menneskers handlinger men samtidig bevare respekt og ydmykhet for individet bak? Dette kan faktisk gjøres uten av en kaster skylden over på politiet som SVs Akhtar Chaudhry gjør.

De slår, de vandaliserer, de knuser, de ødelegger, de er sinte, sier vi. Dette er ikke forklaringer, men symptomer. Symptomer på at noe går galt et sted. Og slike symptomer vil ikke avta så lenge vi ikke kommer til bunns i problemene.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Til bunns kommer vi først om vi spør oss hvorfor dette skjer og hva ungdommen ønsker å formidle. Ja, for måten vi kommuniserer med omverdenen på, er måten vi kommuniserer med ulike deler av oss selv på. Vi undres derfor; hvordan har disse ungdommene det? Føler de seg som verdifulle mennesker? Føler de seg sett, anerkjent og elsket? Vi undres; hva de ønsker å formidle ved bruk av slike ekstreme metoder. Og ikke minst, hvordan de har det hjemme; opplever de å bli møtt med forståelse og respekt?

Vi undres over hva slags sosiale kår ungdommen lever under? Og hvordan er det å sjonglere mellom to ulike verdener som forventer og forlanger totalt ulike ting av en, og hvordan er det å være ungdom midt i det hele? Hva er egentlig ungdommens prosjekt bak volden? Spørsmålene er mange, og svarene enda mer kompliserte. Men tar vi oss tid til å spørre ungdommen om dette, og er det noen som virkelig ønsker å forstå?

Enkelte minoritetsungdommer opplever å føle avmakt på flere plan. De kan oppleve en far eller mor som forventer 6’ere på skolen og lojalitet til sin gruppe. Og de kan oppleve å ikke bli akseptert på skolen med mindre de gir avkall på sin innvandreridentitet. Andre igjen kan oppleve at de ikke blir sett med mindre de gjør noe galt. Midt i totalt ulike sett av forventninger, kan det bli vanskelig å finne sin plass, sin rolle og posisjon i samfunnet. Når man lengter etter å tilhøre et sted, blir det ekstra godt å finne andre som er i samme situasjon, og sammen kan man forsterke opplevelsene og hatet mot de andre. Følelsen av å høre til et sted kan kjennes godt.

Mange barn og unge vitner om urettferdighet i ulike sosiale arenaer. De opplever å bli diskriminert, forskjellbehandlet, utestengt på grunn av sin utenlandske bakgrunn og som tilhørere av den muslimske befolkningen. Som vitne til situasjonen i Gaza, kan de i kraft av å tilhøre det muslimske fellesskap kjenne på en sterk følelse av urettferdighet. Når man vitner urettferdighet på flere plan, føler man også behov for å plassere frustrasjonen et sted og for enkelte kan det rett og slett hope seg opp. Og som innbygger av verdens beste land å bo i, blir det enda mer sårt å ikke ha det så godt som alle andre.

Når vi blir redde, oppfører vi i storsamfunnet oss som foreldre som oppdrar ungdom. Vi fordømmer, vi straffer. Men vi glemmer at straff og fordømmelse ikke fører til at den uønskede atferden avtar. Og vi glemmer at straff og fordømmelse er dessverre noe ungdommen allerede har fått for mye av.

Vi er gladE for at politiet har varslet at ungdommene ikke vil bli bøtelagt for opptøyene. Justisminster Knut Storberget hadde ført oss langt bak målet om han fikk gjennomslag for sitt utspill om hardere tiltak og hardere straffer mot ungdommene. Ungdomsopprør i storbyen er skadelig. Men enda mer skadelig blir den om vi ikke griper inn på riktig måte. Mistenkeliggjøring, Storbergets nådeløshetet, og fordømmelse skaper dessverre bare mer forakt og forsterker avstanden mellom grupper. Det leder ikke til dialog, det fører heller ikke til endring. Og det er jo endring vi så gjerne vil få til. Derfor må vi som samfunn bli flinkere til å snakke med ungdommen og ikke bare om dem. Og skal vi lykkes, må vi klare å skape arenaer for gjensidig dialog.

I morgen arrangeres dialogmøte om og med minoritetsungdom i Litteraturhuset i Oslo, der blant andre Dagbladets sjefredaktør deltar. Det viser en vilje til å møte ungdom, og forsøke å forstå de bakenforliggende mekanismene i ungdommens reaksjonsmønster. Men det viser også vilje til å se innover seg selv. Ungdom har formidlet at journalister dekker sakene først om kraftige virkemidler tas i bruk. Vi unnskylder på ingen måte ungdommens voldelige atferd, og forsøker heller ikke å fordele skyld. Men, det er flere enn ungdommen som må ta et ansvar for at opptøyer ikke skjer igjen. Minoritetsungdom er en del av Norge, og forplikter vi oss ikke til å se og formidle det, er det oss selv vi har å takke om vi skaper parallelle samfunn.