Ungdomsbølgen

I kontrast til all oppmerksomhet den kommende eldrebølgen har fått, er det langt færre som har fokusert på det faktum at vi befinner oss i startgropa av en ungdomsbølge som vil kulminere nærmere 2020. Dette er riktignok en bølge av langt mindre omfang enn den kommende «eldretsunamien», men til gjengjeld vil den slå inn over oss relativt raskt, og ha et forløp som likner mye mer på en bølge – som nettopp avtar når vi kommer inn på 2020-tallet.

Den kommende «eldrebølgen» er godt etablert som fenomen og begrep. Men hvor nær er egentlig eldrebølgen oss i tid? Dette avhenger av hva man definerer som eldre. Det er årgangene født rett etter krigen som utgjør bølgefronten, og disse er som kjent i dag rundt 60 år. Dette er aldersgruppen som ofte omtales som 68’er-generasjonen, og disse opplever seg nok ikke som «eldre» på mange år enda. I de første kommende 20 åra vil vi få en gradvis økning av disse unge eldre (60- og 70-åringer), mens vi faktisk vil ha synkende andel eldre; p. g. a av lave fødselstall på 1930-tallet. Om 20 år derimot, vil vi få en økning av hele eldrebefolkningen, og da særlig de som er over 80 år. Som aldersgruppe utgjør derfor etterkrigsgenerasjonen fortroppene i en voksende hær av eldre som vil gi grunnleggende endringer på varig basis: Gradvis vil vi få et langt større innslag av eldre mennesker, og denne voksende andelen eldre vil ikke flate ut før vi har passert 2050.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Istedenfor bølge, er det derfor mer treffende å bruke «eldretsunami» som bilde på hva vi står foran. Og vel å merke: Nivået på eldrestanden vil bare i begrenset grad trekke seg tilbake etter en langvarig tilførsel av svært mange nye eldre.

Den kommende «ungdomsbølgen» skyldes vel så mye at det ble født nokså få i åra før og etter 1980, som at fødselstallene tok seg klart opp igjen på slutten av 1980-tallet og fram mot 2000. Mens de årlige fødselstallene på begynnelsen av 1980-tallet lå på ca. 50000, var tallet omkring 60000 ti år senere. Bakgrunnen for de lavere fødselstallene rundt 1980, ligger blant annet i at dette var perioden hvor kvinnene for alvor begynte å utsette sine fødsler i tid. Dette har gitt en sterkt varierende «ungdomstetthet» gjennom de siste 20 åra: Mens vi hadde svært mange mellom 20 og 30 år på 1990-tallet, har vi i dag langt færre mennesker i denne aldersgruppen.

Fra 2008 og drøyt ti år fram i tid vil imidlertid antall unge mellom 20 og 30 år øke markert i antall – på landsbasis med nesten 20 prosent. Dette tilsvarer mer enn 100 000 individer (fra 565000 i 2007 til over 670000 i 2018, der antall innvandrere i aldersgruppen blir avgjørende for det eksakte tallet framover).

Den kommende ungdomsbølgen er det foreløpig svært få som har «oppdaget» – og den er derfor også i liten grad tematisert og problematisert. Et unntak i så måte er Stjernø-utvalget som nylig la fram sin utredning om framtida for høyere utdanning. De påpeker nettopp at når det gjelder aldersgruppa som er mest interessant i forhold til høyere utdanning (de mellom 20-24 år), så vil denne øke med ca. 20 % fram til 2015. Hvis vi antar at ungdommen i tida framover vil ha samme studietilbøyelighet som i dag, anslår Stjernø-utvalget at antall studenter i høyere utdanning vil øke fra omtrent 207000 i 2005 til nesten 250000 i 2015. Hvis andelen ungdom som tar høyere utdanning øker fra dagens nivå på ca. 40 %, vil veksten i antall studenter bli enda høyere. Stjernø-utvalget slår derfor fast at denne utviklingen vil kunne skape et betydelig press på en rekke utdanningsinstitusjoner – ikke minst de som er lokalisert i de større byene.

For som Stjernø-utvalget påpeker, er vi for tiden inne i en fase hvor det urbane trekker sterkt. Et tilsvarende kjennetegn ved den ungdomsbølgen som nå er i sin startfase, er at den blir svært ulikt geografisk fordelt. Det var særlig høyt utdannende kvinner i byene som i sin tid begynte å utsette sine fødsler, så effekten av at mange av dem tok igjen det tapte rundt 1990, er noe som først og fremst vil merkes i byene.

Kjetil Sørli – demografisk forsker på Institutt for by- og regionforskning – har forsøkt å beregne noe av denne sentraliseringseffekten. I sine beregninger for aldersgruppen 21-27 år fram til 2014, kommer han fram til at det nærmeste omlandet til Oslo vil oppleve en dobbelt så stor økning som landsgjennomsnittet. De store byene i Norge vil stort sett få en «ungdomsvekst» på langt over 20 %, mens mer perifere områder på Østlandet, Vestlandet, Trøndelag og Nord-Norge, knapt nok vil ha noen økning (Plan nr. 5/2008).

Etterspørselen etter studieplass i de større byene vil temmelig sikkert øke betydelig. Dette vil likevel være et «marked» hvor man fra politisk hold kan bedre tilbudssida vesentlig gjennom å bevilge mer penger over offentlige budsjetter, ikke minst til flere lærerårsverk. Noe tilsvarende styringspotensial har man ikke i et annet marked som er sterkt ungdomsdrevet – nemlig boligmarkedet. Ungdom i 20-åra er som kjent hyperaktive på boligmarkedet: I første del av denne fasen flytter de aller fleste hjemmefra – og gjerne inn i to-tre ulike leieforhold, før man i andre del av 20-åra kjøper seg sin egen bolig. Flere ulike leieforhold henger blant annet sammen med at dagens ungdom ofte bor flere steder i landet (og utlandet) før man etablerer seg mer permanent. Og statistikken forteller også, at veldig ofte faller det første kjøp av egen bolig sammen med den fasen hvor man går fra å være enslig til samboende.

Selv om selvsagt langt fra alle følger det etableringsløpet som her er antydet, ligger det viktig informasjon i det dominerende hovedbildet: Når vi i perioden 2008-18 kan forvente nærmere 10 000 flere ungdommer hvert eneste år, vil dette påvirke etterspørselssituasjonen for boligtyper som denne aldersgruppa spesielt er på jakt etter – særlig i byene og disses omland.

En sannsynlig konsekvens vi kan dra ut av det demografiske bildet vi har foran oss, er at vi i de nærmeste åra vil oppleve økt etterspørsel etter leide boliger. Usikkerhet om framtidig prisutvikling i eiemarkedet kan også bidra til at flere unge foretrekker å leie. På samme tid vil norsk ungdom åpenbart merke konkurranse på leiemarkedet fra en rekordstor gruppe av arbeidsinnvandrere – ikke minst fra Polen og andre tidligere østblokkland. I sum kan dette komme til å gi et ganske stort press på et leiemarked, som i Norge domineres av privat utleie av sokkelboliger og ekstraboliger. Det skal ikke mye fantasi til for å spå at vi rundt dette kan få et fornyet politisk fokus på behovet for flere utleieboliger – kanskje helst med et moderat og regulert leienivå. Kanskje vi til og med kan oppleve at politiske ungdomsorganisasjoner igjen begynner å interessere seg for boligpolitikk?