ONKEL: Mobil politipost på Vestlitorget i mai i år, på plass om kvelden og natta.
Foto: Vidar Ruud / NTB scanpix
ONKEL: Mobil politipost på Vestlitorget i mai i år, på plass om kvelden og natta. Foto: Vidar Ruud / NTB scanpixVis mer

Ungdomskriminalitet Oslo:

Ungdomskriminaliteten i Oslo er ikke et mystisk og uhåndterlig problem

Den åpne høringen i Oslo rådhus i går viste at løsningene ligger mer opp i dagen enn debatten til nå har gitt inntrykk av.

Kommentar

Debatten koker etter at det er blitt avdekket økning i ungdomskriminaliteten i Oslo, og etter nye avsløringer om gjengen Young Bloods på Holmlia sør i Oslo.

For hva var det egentlig som skjedde? Fra 2007 til 2015 var det en bemerkelsesverdig nedgang i kriminaliteten blant unge i Oslo. De siste to årene har det snudd, viser den såkalte Salto-rapporten (et samarbeidsprosjekt mellom Oslo kommune og Oslo politidistrikt) som ble lagt fram i mai.

Fra et bilde av en by der kriminaliteten var under kontroll, er inntrykket nå at det er i ferd med å rakne og at ingen helt har svaret på hva som kan gjøres for å snu den negative trenden.

Medisinen som foreskrives, er dessuten høyst forskjellig avhengig av hvem du spør. Det er nærpolitireformen som har skylda, sier rutinerte politifolk. Politiet har ikke mulighet til å jobbe fleksibelt og dermed forebyggende, sier de. Det er «sosionomiseringen» som er problemet, hevder Frp's innvandringspolitiske talsmann Jon Helgheim. Det er blitt for mye forebygging og for lite straff, mener han.

De to forklaringene står i direkte motstrid, og illustrerer godt det forvirrende med debatten. Det forteller oss at vi ikke har kommet til kjernen, at mediedebatten så langt har vært gode på å avdekke og fortelle om symptomene - mindre gode på å forklare de bakenforliggende årsakene.

Artikkelen fortsetter under annonsen

For det kan jo ikke både ha blitt mindre tid til forebygging på grunn av politireformen, og samtidig for mye forebygging på bekostning av mer hardhendt politiinnsats?

Med dette utgangspunktet famler vi mer eller mindre i blinde.

Hangen til å dele ut skyld, og påpeke hvem som så dette komme hele veien, har også vært et element i debatten de siste ukene. Jeg har selv blitt involvert i dette fordi jeg skrev en kritisk kommentar i mars i fjor om en NRK-reportasje som beskrev en eksplosiv rus- og kriminalitetsutvikling blant unge i Oslo øst og sør. En av journalisten bak saken, Anders Magnus, har avkrevd unnskyldning fra meg fordi «han fikk så ørene flagret». Det fordi jeg skrev at han påpekte reelle problemer, men også beviselig overdrev. For eksempel når de i reportasjen påsto at en fjerdedel av ungdommene i områdene selger hasj, og at halvparten har prøvd eller bruker hasj eller marihuana daglig.

Artikkelen hadde tittelen «Ulv, ulv på Oslo øst». Som alle som kjenner eventyret vet, betyr ikke det at ulven aldri kommer - men at det er dumt å overdrive. Anders Magnus skal ha for at han traff tendensen, men han ble samtidig tendensiøs.

Overdrevne tilstandsrapporter og forenklede forslag til tiltak har det til felles at de ikke treffer presist, og dermed ikke forteller oss godt nok hvordan vi skal håndtere utfordringene. En oppblåst virkelighetsbeskrivelse kan føre til feil tiltak.

Problemene i Oslo er ikke mystiske, de er håndfaste og reelle. På samme måte er løsningene mer oversiktlige enn vi kan få inntrykk av. Det ble ganske klart etter den åpne høringen som ble arrangert om temaet i Oslo rådhus i går. Det blir for omfangsrikt å ta for seg alt innholdet i hele den fire og en halv times lange høringen, men noen av poengene fra seansen i går bør løftes opp og fram slik at vi kommer oss litt videre.

DIREKTE: Fra Oslo bystyre. Video: Oslo kommune TV Vis mer

«Sosionomisering»: Lederen for konfliktrådet i Oslo, Ellen Ystgaard Tjemsland, satt i et ett av panelene under høringen i går, og gikk i rette med begrepet - det vil si, hun forsøkte å fortelle hva det faktisk innebar: De som er under 18 år og i dag bryter loven, må møte i konfliktråd. Ordningen fungerer svært godt for mange. Der må lovbryteren møte offeret, og gjøre opp for seg så langt det er mulig. Det kan innebærer rusavvenning med urinkontroll, oppfølging med dagtiltak som skoleplass eller hjelp til å skaffe arbeidsplass og fritidsaktiviteter. Det utarbeides en individuell plan, som strekker seg over fire måneder til tre år.

To av tre fullfører programmet. Det må sies å være ganske bra, og fører sannsynligvis mange unge inn på et bedre spor.

Problemet er selvsagt den tredjedelen som ikke gjennomfører. De trekker samtykket, og da er Konfliktrådet ofte sjakk matt. Dette er gjerne gjengangere, som kjenner sterk tilhørighet til de kriminelle miljøene. Her må kommunen tenke nytt, oppfølgingen må fortsette selv om ungdommen ikke vil det.

Men det gjelder å ikke kaste ut barnet med barnevannet. Man bør ta vare på konfliktråd-ordningen, men samtidig innse at vi sannsynligvis ikke snur trenden uten å finne løsninger for de som saboterer ordningen.

Politireformen: Seksjonsleder for Oslopolitiet Enhet øst, Jon Roger Lund, satt i panelet sammen med Tjemsland fra Konfliktrådet. Han innrømmet på spørsmål fra de folkevalgte at politireformen har satt politiet i Oslo tilbake. Det er interessant å høre fra en mann som samtidig forsvarer reformen.

Når vi jakter etter årsakerden dårlige kriminalitetsutviklingen, er det altså sannsynlig å tenke seg at politireformen har bidratt negativt. Det er ikke dermed sagt at alt må bli som før. Som Lund sa det i høringen: «En oppbrutt struktur fører til at vi må jobbe med å finne punktene på nytt igjen.» Det kan være mulig å få til, politireformen er ennå fersk.

«Hurtigspor»: Jon Roger Lund etterspurte også et «hurtigspor» for unge kriminelle. Ifølge Lund er det unge kriminelle som venter i opp til tre år på å få en behandling av saken sin. Lang ventetid er et rettssikkerhetsproblem i utgangspunktet. I saker som dette er det ekstra problematisk. Tre år er en evighet for ungdom. Regjeringen har opprettet hurtigspor når det gjelder utsending av ulovlige innvandrere - hvor er den politiske viljen til å gjøre det samme for å løse dette problemet? Fremskrittspartiet har hatt justisministerposten de siste fem årene, nåværende statsråd Tor Mikkel Wara kan sørge for å ta initiativ.

Dette er tre konkrete tiltak som det bør være mulig å gjøre noe med ganske snart, og som sannsynligvis vil ha stor effekt. Det forteller oss at det er mulig å gjøre noe som monner, at utviklingen kan snus med kunnskap og informasjon vi har i dag.

Dette må selvsagt skje sammen med en rekke andre store og små tiltak - alt fra synlig og tilstedeværende politi til sommerjobber og åpne fritidsaktivtetet i skoleferien.

Og helt grunnleggende, som også ble trukket fram i nær sagt alle innlegg på gårsdagens høring: mange områder i Oslo sliter med utenforskap og fattigdom i stort omfang. Sosialpolitikk i 2018 innebærer å gi gratis eller billigere barnehage, SFO og fritidsaktiviteter. På Romsås skole sier rektor at barna ville hatt enormt utbytte av matservering på skolen. I den politiske debatten må vi forstå at de sosiale forskjellene er blitt store i Norge, 10 prosent av norske barn vokser opp i familier med vedvarende lavinntekt. Andelen er enda større i mange bydeler i Oslo. Høringen i går listet opp en rekke kostbare tiltak som allerede er iverksatt av både lokalpolitikere og staten, men det må brukes enda mer ressurser for å unngå at vi skaper en permanent underklasse.

Til tross for den alvorlige situasjonen og den dystre samtidsbeskrivelsen, er det grunn til å være optimistisk. Høringen i Oslo rådhus er et eksempel på at det er mulig å mobilisere, og at et relativt lite og oversiktlig norsk styringssystem har mulighet til å snu seg rundt og jobbe konsentrert med å løse komplekse problemer, sammen. Oslo har bekjempet gjengproblemer før, og klart det. Når politikerne i Oslo rådhus kan samle seg og lytte til et bredt utvalg av etater, eksperter og lokal ekspertise, har de lagt grunnlaget for å finne fram til tiltak som vil være effektive. Forhåpentligvis slik at hovedstaden igjen kommer på en bedre kurs.