GOD TONE: De borgerlige ungdomspartilederne. F.v: Sondre Hansmark (Unge Venstre), Sandra Bruflot (Unge Høyre), Bjørn-Kristian Svendsrud (FpU) og Martine Tønnessen (KrFU). Foto: Lars Eivind Bones.
GOD TONE: De borgerlige ungdomspartilederne. F.v: Sondre Hansmark (Unge Venstre), Sandra Bruflot (Unge Høyre), Bjørn-Kristian Svendsrud (FpU) og Martine Tønnessen (KrFU). Foto: Lars Eivind Bones.Vis mer

Ungdomspartiene:

Ungdomspolitikerne bør drikke mer øl sammen

Hva er mest skremmende? Ungdomspartiledere som ikke tåler hverandre eller ungdomspartiledere som er venner og gir hverandre en klem etter en opphetet debatt?

Kommentar

Helgas kanskje merkeligste sak dukket opp som hovedoppslag i avisa Klassekampen lørdag, og handlet om at det nå er god stemning mellom landets ungdomspartiledere. «Har ungdomspartilederne blitt for gode venner?» spør avisa og antyder at dette samholdet kan ha fått «politiske følger» fordi noen av ungdomspartiene er mer liberale enn sine moderpartier i enkelte spørsmål. Hvorfor dette skulle være noe mer betenkelig enn at ungdomspartiene tenker nytt er uvisst.

Det blir også stilt spørsmål ved om det egentlig er greit at ungdomspartilederne gir hverandre en klem etter opphetede debatter, drikker øl sammen og kommer i hverandres bursdager. I tillegg kan Klassekampen «avsløre» at et kjæresteforhold skal ha blitt til og at ungdomspartilederne har en felles Facebook-chat. Jøss.

Hele premisset for artikkelen er underlig og det er litt vanskelig å se hva den åpenbare nyhetsverdien av dette er. Vi ser nå tilløpet til en regjeringskrise i Norge mye på grunn av dårlig personkjemi, manglende tillit mellom politikere, og for mange tilfeller av ufin og upresis karakterisering av politiske motstandere.

Den tilspissede tonen som har dominert norsk politikk i mange år bidrar til politikerforakt og står i veien for politikkutvikling. Hvis dagens ungdomspolitikere nå har funnet fram til et slags kollegialt, respektfullt fellesskap er det vanskelig å se hvorfor dette er negativt.

Personlig har jeg støtt på premisset til Klassekampen før, blant studenter langt ute på venstresida som mener «politikk er krig», og at man derfor ikke bør henge sammen og drikke øl med sine politiske motstandere. «Det kan stå i veien for saka». Som om det er store politiske skiller i Norge og som om det er helt utenkelig at man kan komme til å lære noe av å snakke med noen med et annet utgangspunkt.

Dette er en veldig instrumentell måte å se andre mennesker på, og en slags dyrking av det skråsikre ideologiske ekkokammeret man lager seg innad i ungdomspartiene. De som tenker slik overser også at politikk i stor grad handler om å komme fram til kompromisser – da hjelper det å ha et realistisk bilde av hva de andre står for, og å forstå hvorfor de tenker som de gjør.

Jeg vet at jeg hadde veldig godt av å bli kjent med folk fra andre ungdomspartier den gang da jeg selv var politisk engasjert. Det gjorde at jeg så personen bak meningen og at jeg selv fikk mer nyanserte meninger. Forhåpentligvis gjaldt det de andre også.

Uten slike møteplasser er det selvsagt lettere for partiene å reprodusere små marionetter som mener akkurat det som til enhver tid står i partiprogrammet, men hvem ønsker vel det?

Det er dannende å tilbringe tid med folk man er grunnleggende uenige med. De fleste ungdomspolitikere glemmer ikke hvem de er eller hva de kjemper for, selv om de blir kjent med folk med andre meninger. Men kanskje det gjør at når de selv styrer landet en gang så dropper de drittslengingen og karakterisering som gjør at mange velger å skru av TV-en.