Ungdomstid i forbudsrepublikken

I ei tid da tidligere østtyske forfattere kommer med det ene oppgjøret med DDR-regimet etter det andre, har Thomas Brussig skrevet en uhyre morsom roman om livet i Øst-Berlin på midten av 80-tallet.

Brussig vokste selv opp på østsiden og skildrer livet og menneskene der med kostelig humor, og alle absurditetene partitro og idealistisk korrekte visjonære sto for, med en skarp ironi.

Hovedpersonen er Micha Kuppich, som forelsker seg i Miriam, gatas skjønnhet, som på sin side er svak for vestberlinere, fordi de kysser på en annen måte enn østberlinere. Han bor like ved Muren, i en liten stump av Sonnenallee som ved en historisk tilfeldighet ble tildelt Stalin og ikke Truman da Berlin etter krigen ble inndelt i sektorer. Hver gang han går ut hoier turister som glaner fra utkikkstårnet på vestsiden til ham; som østberliner er han på utstilling.

Grenseskyver

Michas kjærlighetskvaler er linjen gjennom en rekke ustyrtelig morsomme situasjoner og opptrinn. Faren er trikkefører, sverter Partiet og anklager naboene for å være Stasi-agenter; moren gjør derimot sitt beste for å framstå som overdrevent partitro for at Micha skal få mulighet til å studere i Moskva. Kompisen Krølle møter en mildt sagt broket forsamling personer på sin febrilske jakt etter den totalforbudte «Exile on Main Street» med The Rolling Stones; Mario og Eksistensialistinnen har en avsindig plan om å kjøpe opp all jord i Øst-Tyskland for dermed å kunne kaste ut Partiet. De mangler bare 40 millioner mennesker for å lykkes, men problemet er at ingen må få vite om det! Og onkel Heinz fra Vest-Berlin smugler lovlige varer som kjeks og sjokolade over grensa, og møter en grensevakt med en plan om å flytte grenselinjen ti centimeter annethvert år, for dermed å skyve den østtyske grensa fram til Atlanterhavs-kysten i løpet av en periode på 70 millioner år.

Nostalgisk

Brussigs stil er herlig kjapp og befriende fri for spørsmål om skyld og urettferdighet. Brussig romantiserer på ingen måte tida under DDR-regimet, men minner oss på at dette var hverdagen for mange - Muren, Partiet, Stasi - gjennom en ironisk holdning som framkaller det absurde og likevel naturlige i måten man innstiller seg på; frihet er å manøvrere seg gjennom alle forbud og regler. Micha og kompisenes ungdomsproblemer er å snakke seg ut av det når de blir tatt for å spille sultetiggere for turistene eller for å finne ulovlige plater. De diskuterer hvilke yrker som er upolitiske, slik at man kan få være mest mulig i fred. Ellers forsøker de å gjøre det beste ut av tingene, uten å bli tildelt et ideologifremmende diskusjonsinnlegg som straff.

At Brussig tillater seg å ha et nesten nostalgisk forhold til denne tida, skyldes at man også innenfor et totalitært regime kan være lykkelig, ha det gøy og oppleve kjærligheten.