Unge Espens villfarelser

Haavardsholms beste på mange år.

BOK: Den unge Haavardsholms anspente forhold til den vakre, sjarmerende, men akk så egosentriske mora si har virket avgjørende inn på hans utvikling som voksen. Det har vi forfatterens egne ord for.

I «Gutten på passbildet» uttaler han seg i klartekst, uten dekkmanøvrer eller omskrivninger. Flere ganger tidligere har han omhandlet dette forholdet i fiksjons form, blant annet i romanen «Store fri». Nå legger han kortene på bordet, med billedsiden opp.

Faren var Kampen-gutt. Mora kom fra et kulturradikalt miljø på Vestkanten. De ble tidlig skilt, og mora tok sønnen med seg til København, der hun studerte medisin. I sine barneår pendlet Espen mellom København og Oslo.

Til slutt flyttet (eller flyktet) han fra mora og hjem til faren. Alt dette får vi å vite i noen mellomliggende passasjer i romanen, der forfatteren selv opptrer som forteller.

Her bekjenner han også hvordan han opplevde moras dødsleie. Hun døde av en hjernesvulst i april 2003. Da var Haavardsholm i full gang med å skrive den romanen som disse faktainnskuddene inngår i. Det er lett å se hvilken avgjørende virkning moras bortgang har fått for den endelige utformingen.

En roman med nøkler

«Gutten på passbildet» er noe så sjeldent som en nøkkelroman der forfatteren selv utleverer nøklene og forteller oss hvem modellene er. I selve romanen opptrer Espen under oppdiktet navn. Nils kaller han seg her, og handlingen er lagt til vinteren 1959, kort tid etter at han flyttet hjem til faren.

Noen av personene opptrer under sitt fulle navn, andre får vi vite av Haavardsholm hvem er, atter andre er rimelig lette å identifisere, i alle fall for dem som har kunnskaper om det kulturradikale miljøet i hovedstaden på denne tida.

Dikteren S. fra Odalen

En av disse er «dikteren s.» fra Odalen, som kommer til å spille en særlig viktig rolle. Lenge svever nemlig Nils/Espen i den villfarelse at det er han som er hans biologiske far. Antakelsen bygger på at s. i en av sine romaner har skildret mora på en direkte og treffende måte. Til slutt blir Nils heldigvis brakt på bedre tanker, men motivet som sådan viser hvor langt ute å kjøre han er.

Det er dette miljøet som blir skildret og delvis utlevert i romanen. På sett og vis hører også faren hjemme her, men det er først og fremst gjennom den eksentriske mormoren og hennes psykiaterektemann Nils/Espen kommer i kontakt med det. En ikke ubetydelig del av Haavardsholms forfatterskap er farget av kulturradikale tanker og problemstillinger. Det er ikke tilfeldig at han har skrevet biografier om Sandemose og Borgen.

Men hans forhold til kulturradikalismen har alltid vært preget av ambivalens, til tider også av betydelig skepsis. At hans skepsis stammer fra oppveksten, trer tydelig fram her.

Haavardsholm avslører det kulturradikale miljøet som et temmelig selvopptatt miljø, preget av en noe kunstig frigjorthet og et behov for selvrealisering som til tider kan slå skjevt ut. Mange er tatt på kornet, men aldri på en ondsinnet måte. Selv om skildringen av de voksnes viderverdigheter opptar betydelig plass, er det likevel ikke her tyngdepunktet ligger.

Møte med erotikken

Romanen handler først og fremst om to usikre pubertetsgutters møte med erotikken og om alt mulig annet som opptar gutter i 14-årsalderen, ikke minst skøyteløp, en sport som den unge Espen er en habil utøver av.

Romanen handler om seirer og nederlag, både på den ene og den annen front, og om voksne menneskers inngripen i unge menneskers spirende seksualitet på en måte som kan minne om Rifbjergs «Den kroniske uskyld».

Spionerer på nabokona

Sammen med kameraten spionerer Nils på en ung nabokone som glemmer å trekke for gardinen på badet. Eller er det noe hun gjør med vilje?

Det lurer de to kameratene på, og både de og leseren får etter hvert et kontant svar på dette. De to kameratenes forhold til to jevnaldrende jenter er også skildret med god innsikt. Haavardsholm har åpenbart ikke glemt hvordan det var å være ung. Ofte avslører han en dyp usikkerhet på seg selv, noe som gir skildringen en sår undertone. Men denne sårheten oppveies av den friske og freidige skrivemåten. Til lesegleden bidrar også det gode tidsbildet, med stadige referanser til moter, musikk og viktige sportsbegivenheter.

Ikke bare tyngdepunktet, men også styrken i denne romanen ligger i portrettet av de to kameratene. Framstillingen av det kulturradikale miljøet er god nok, men man skulle ønske at Haavardsholm én gang lot alle betenkeligheter og romanfakter fare og beskrev dette miljøet på en helt ut sannferdig måte. Her blander han Dichtung und Wahrheit på en måte som gjør oss ustyrlig nysgjerrige på hvordan det egentlig var.

Er det faktisk sant at Espen trodde at dikteren fra Odalen var hans egentlige far, eller er det bare en vrangforestilling han har lagt inn i hodet på den fiktive Nils?

Dette rokker ikke ved det faktum at Haavardsholm med «Gutten på passbildet» har levert en av sine beste skjønnlitterære prestasjoner på flere år.

Arven fra dikteren s.

Noe ser ut til å ha løsnet, og jeg tror det er erindringen om barndommen som har virket forløsende. I avstandsperspektiv skildrer han den på godt og vondt. Men som kulturradikalerne skildrer han det unge menneske som et åpnere og mindre tilstivnet individ enn den voksne. På dette punkt fører han arven fra dikteren s. og hans meningsfeller videre.

STERK ROMAN: Espen Haavardsholms «Gutten på passbildet» er noe så sjeldent som en nøkkelroman der forfatteren selv utleverer nøklene og forteller oss hvem modellene er.