50 Cent var den kanskje siste STORE rapstjernen som kom seg opp fra New York. Vi skal ikke komme med overoptimistiske spådommer om at Young M.A. ligger an til å følge i de fotsporene, hun har mildt sagt en vei å gå, men her om dagen poserte Fiddy stolt med med sin unge kollega på Instagram og kommenterte «her swag reminds me of my mother.» Foto: Instagram
50 Cent var den kanskje siste STORE rapstjernen som kom seg opp fra New York. Vi skal ikke komme med overoptimistiske spådommer om at Young M.A. ligger an til å følge i de fotsporene, hun har mildt sagt en vei å gå, men her om dagen poserte Fiddy stolt med med sin unge kollega på Instagram og kommenterte «her swag reminds me of my mother.» Foto: InstagramVis mer

Young M.A: OOOUUU

Unge lovende

Hun har sommerens største raplåt på radio og på bilstereo i New York, uten et ordentlig refreng engang. Hun har profilerte fans som 50 Cent og Beyoncé. Hun er ung og skeiv. Men først og fremst rapper, først og fremst Brooklyn til hun dør. Eventuelt til du dør, for hennes hånd. Møt Young M.A.

For knappe to uker siden fylte Beyoncé 35 år, og feiret anledningen med en liten dans på Instagram. Lydsporet? Brooklynrapperen Young M.A. og hennes «OOOUUU», som krøyp seg oppover på de lokale radiostasjonenes spillelister parallelt med nok en urban hetebølge, en låt som i lang tid før septembers indian summer hadde etablert seg som lyden du hørte blæstende ut av hver eneste bilstereo i New York i sommer (New York Times' Popcast dediserte forøvrig store deler av forrige ukes episode til rollen nettopp bilkultur spiller for gateraplåter som denne -i den antatte kollektivtrafikkbyen New York, som kanskje ikke er så kollektivtrafikkdominert som antatt når man husker at byen har fem «boroughs», og at bare en av disse er Manhattan).

Som kjent er litt Instagram-push fra profiler som Bey' selve oppskriften nåtildags på å gjøre odde, regionale artister, fenomener eller låter til nasjonale eller endog internasjonale suksesser. Det kan nok virke som om Young M.A. både er litt for gate, og litt for tett forbundet med sine spesifikke Brooklyngater, til at crossoversuksess skulle kunne ligge i kortene. Men hvem vet? Det er allerede usannsynlig nok i seg selv, på så mange plan, at en låt som «OOOUUU» skulle kunne bli såpass populær som den har blitt, bare lokalt.

Artikkelen fortsetter under annonsen

New York-rap er tross alt, som alle som ikke har føttene totalt plantet i en sagnomsust fortid er pinlig klar over, i en ganske begredelig limbo-situasjon hvor den har befunnet seg etter at Atlanta i løpet av forrige tiår befestet seg som rappens nye kraftsentrum, både kommersielt og kunstnerisk sett. I en så begredelig form at selv ikke lokale radiostasjoner har for vane å gi spilletid til en lokal rapper.

For ikke å snakke om en lokal kvinnelig rapper. Eller for å være helt nøyaktig, en lokal, kvinnelig, lesbisk rapper som snur rundt på kjønnsstereotypene. Bare hør på Young M.A. der hun håner tenkte (?) antagonister med linjer som «If that's your chick, then why she texting me? Why she keep calling my phone speaking sexually?» Og så har vi selve snakkis-linja da, hvor vår unge venninne snakker om å bli mo i knærne mens hun får «deep throat». Nei, vi snakker ikke Watergate her, men hvordan er det i det hele tatt fysisk mulig?

I et intervju med det populære rapshowet Breakfast Club ble Young M.A. endog avkrevd en forklaring av de mannlige programlederne Charlamagne og DJ Envy mens de fniste og bablet i vei om lesber og dildoer. Men hun parerte med stil, for som hun har gjort det klart i hvert eneste intervju hun har gjort til nå, og dessverre har blitt nødt til å gjøre klart i omtrent hvert eneste intervju hun har gjort til nå; hun nekter å la seg definere av hverken sitt kjønn eller sin seksuelle legning.

Ironisk nok var det på en måte allikevel slik hun fikk sin første lille smak av viralberømmelse forrige vinter. For hennes forøvrig beinharde og teknisk habile freestyle over Meek Mills «Chiraq» gikk ikke viralt før noen måneder etter at den ble sluppet på YouTube, da den sosialaktivistiske finansrådgiveren (!) Dr Boyce Watkins kritiserte det voldelige, destruktive innholdet i tekstene. Altså, forholdet mellom vold i afroamerikanske lokalsamfunn og rapteksters mulige glorifisering av livsstilen som fører til dette er en legitim diskusjon, som det dessuten er litt farlig å blande seg i som hvit, europeisk avstandsbetrakter, særlig når den reises «internt», slik tilfellet jo var med Dr. Boyce. Det er mange kontekster man kan gå glipp av, og det skal nevnes at særlig disse tidlige låtene til Young M.A. dro veksler på tidligere (?) tilknytning til gategjengen Bloods.

Men man får allikevel dårlig smak i munnen når Watkins innleder sin tirade med å beklage seg over hvor trist det er å se en ung kvinne rappe på denne måten. Implikasjonene om kjønn føles på ingen måte tilfeldige, samme hvor mye den noe oppmerksomhetskåte Watkins tidligere har gått i strupen på også mannlige rappere. Uansett, foruten all oppmerksomheten kritikken ga henne, kunne Young M.A. som nevnt over ikke gitt mer faen i hva som er forventet av henne som ung, svart kvinne, og det i seg selv må det da være lov å applaudere? Jada, dette er en kompleks diskusjon, men det i seg selv føles allikevel som en fremgang for hvordan man betrakter kjønn og seksualitet innen hip hop.

Det er med andre ord langt fra noen medievennlig «homo-rapper»-gimmick som har fått Young M.A. og låten hennes til å ta av. Men hva er det da? Det er rett og slett litt vanskelig å sette fingeren på. Det er ikke beaten, som er en effektiv men lite spektakulær affære, funksjonell rapmusikk med et moderne og unektelig lett sørstatsinspirert lydbilde, uten at den forsøker for hardt å gå moderne Atlanta-rap i næringen (heldigvis) -man kan snarere si at låten stilistisk føyer seg inn i en ny bølge New York-rap som går i Chicagos fotstpor, etter at den såkalte «drill-rap»-scenen etablerte en formel som ga sørstatsinspirert moderne rap en distinkt nordlig urban vri. Og selvsagt er Young M.A. en dyktig rapper, hun «har bars», som det heter, for de som er opptatt av sånt. Men det er det jo ikke så mange som er, og det at hun «har bars» forklarer kanskje hvorfor hun alt i fjor landet distribusjonsavtale med nittitallsrapinstitusjonen og Brooklynlegendene Duck Down, men ikke hvorfor hun er på radio, snarere tvert om!

«OOOUUU» er så langt unna formatert radiorap som overhodet mulig. Det er strengt tatt bare en beat og rapping i fire minutter, ikke noe konvensjonellt refreng engang. Ja, tittelen refererer til et vokalt, lett gutturalt utbrudd. Kanskje lett beslektet med den originale sørstatsmogulen Master Ps gamle varemerkeutbrudd UUUNGH, men i motsetning til Percy Miller har hun ikke tatt seg bryet med å bygge opp noe publikumsvennlig "call and response"-hook rundt det. Det bare kommer vilkårlig mellom småpraten på starten og slutten på låten, mens hun sitter der og drikker sin Hennessy, og det høres virkelig ut som om det er det hun har gjort i studio også, at den flaska er mer enn pynt i videoen. Men hva er det dete udnerlig tilbakeholdne gutturale vrælet egentlig skal uttrykke? Er det noe seksuelt? Er det livsglede? Aggresjon? Kanskje ingen av disse.

For det har mye av den samme skjødesløsheten som Master P, men ikke noe av livsgleden eller livsutfoldelsen. Det er ikke noen feiring av det vidunderlige ved å være i live, liksom, det er mer ..."Ja, jeg står nå her og puster, har du tenkt å prøve å gjøre noe med det eller? Så kom igjen da." Det er ikke akkurat Black Lives Matter, det er langt mørkere og mer nihilistisk enn som så. Men ... det er født ut av samme virkelighet som den aktivistiske responsen til politivold og systematisk undertrykking, og nå begynner jeg å bevege meg inn på territorie som det som sagt er litt farlig å gå inn på som avstandsbetrakter, men kanskje er det nettopp derfor det resonnerer på gatene? Kanskje har Donald Trump og hans velgere allikevl litt rett, når de prøver å lempe aktivistisk motstandsvirksomhet mot overmakten inn sammen med gatenes nihilistiske og avstumpede vold, men ikke på den måten de formulerer det på, det er kanskje mer to sider av samme mynt. Og om de skulle lykkes i å kneble den artikulerte protesten, er det dette gutturale vrælet som er igjen. Og som suksessen til «OOOUUU» effektivt har demonstrert; det utbruddet der er det mye vanskeligere å diskutere med.