JUKS SKAL IKKE LØNNE SEG: Samtidig vil et tidsavgrenset amnesti kunne nullstille et område som ikke har fungert tilfredsstillende, skriver artikkelforfatter. Foto:Kyrre Lien / NTB Scanpix
JUKS SKAL IKKE LØNNE SEG: Samtidig vil et tidsavgrenset amnesti kunne nullstille et område som ikke har fungert tilfredsstillende, skriver artikkelforfatter. Foto:Kyrre Lien / NTB ScanpixVis mer

Statsborgerskap:

Unge syndere – gamle synder

Veien til norsk statsborgerskap er lang for nyankomne. For dem som har gitt uriktige opplysninger kan veien være kort ut igjen. Men hva om man gir mulighet til å rette opp gamle synder?

Meninger

Bordet fanger. Slik er det ofte når man forteller noe som ikke helt stemmer, men som vil gi konsekvenser å innrømme. Da holder man gjerne tett. Som når man har gitt uriktige opplysninger til norske myndigheter, ikke har blitt avslørt og etter lang tid har endt opp med norsk statsborgerskap.Som norsk statsborger er man knyttet til staten med et rettslig bånd. For mange er det også en del av deres identitet. Klippes dette båndet får det dramatiske konsekvenser. Statsborgerskapssakene har derfor engasjert mange.

Et forslag har vært å tilby amnesti. Det er ingen dum tanke. Å gi folk sjansen til å rette opp feil og derigjennom vise lojalitet til den staten de er en del av. Det er en lojalitet, eller tillit, som ikke er der fra starten. Og der ligger noe av problemet. Jeg arbeider ikke med statsborgerskap, men jeg har gjennom mange år intervjuet flere hundre enslige mindreårige asylsøkere. For å forsikre meg om at vi forstår hverandre spør jeg; Vet du hva det vil si at jeg jobber for norske myndigheter?

–Ja, at du bestemmer.

Så tar vi en ny runde. For det handler om mer enn at myndighetene skal bestemme. Det handler om å ha tillit til hverandre. Det er et skjørt tillitsforhold. Noen gir uriktige opplysninger for å oppnå et gode. Men for mange er det også slik at lojalitet og tillit ligger et helt annet sted enn i den diffuse størrelsen «norske myndigheter». Enten det er til nære relasjoner eller storfamilien – de relevante samfunnsinstitusjonene i hjemlandet.

Under intervjuet legges ofte et komplisert puslespill der de ikke selv har valgt alle brikkene. Deler av opplysningene er knyttet til selvopplevde hendelser. Noe «eies» av smugler. Annet igjen er bostedsopplysninger til familiemedlemmer som har kommet tidligere – og som man ikke vil ødelegge for. For som ny stoler man mer på andre «rådgivere» enn norske myndigheter. Dette endrer seg. Levekårsundersøkelsen viser at tilliten til myndigheter er vel så høy hos innvandrerne som har bodd her noen år, som i befolkningen generelt. Kan vi utnytte dette til å rette opp i statsborgerskapssakene? For hva er viktigst for Norge? Straffe eller rydde opp? Motivasjonen må være å kjenne identiteten til dem som bor her, sikre unødig bruk av ressurser og at folk får mulighet til rette opp feil. Kort sagt å få bukt med uønskede problemer. Våpen- og skatteamnesti er eksempler på gode virkemidler brukt på andre områder. Hvorfor ikke et amnesti på identitet?

Juks skal ikke lønne seg. Samtidig vil et tidsavgrenset amnesti kunne nullstille et område som ikke har fungert tilfredsstillende. Norske myndigheter har tidligere ikke vært seg sitt kontrollansvar like bevisst og heller ikke hatt like gode forutsetninger for identitetsavklaringer som i dag. Ingen tiltak er perfekte, men de er enkeltdeler i puslespillet for å løse utfordringer i samfunnet. Nå som statsborgerskapene er i bero, er det i hvert fall mulighet til å tenke konstruktivt.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen! Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukas viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag.