Unges genistrek

«Jernnetter» er svenske Mirja Unges andre roman, og selve miljøet her er vel nokså gjenkjennelig gjennom de siste åras hotteste filmer og bøker fra nabolandet.

Det er svensk landsbygd på sitt aller mest harry, med mopped og fjøslukt og fest på lokkalet og tenåringsmødre og «Tyrkerhora» - og ei jente i slutten av tenåra som hovedperson. Likevel er dette en svært original fortelling.

Jeg-personen Bente tygger snus, tar gutta i håndbak, løper en mil hver morgen for å få bort stemmene i hodet, har en mor som går ut og inn på mentalsykehus og en stefar som har «fått det inn i henne at hvis man bare hadde jern i ryggen og nevene, så sto man, for man skulle ikke innbille seg noe om andre og man skulle ikke klamre seg til noen».

Genistrek

Sitatet ovenfor er symptomatisk for stilen i boka. For Unge har klart å fortelle denne historien gjennom en nærmest språkløs person, og da i et muntlig, tilsynelatende helt umulig språk, som ved første øyekast er å likne med et barns første skolestil. Som når praktikanten på gården vil ha Bente i tale, men hun vil ikke for «(...) jeg hadde ikke noe å gi bort eller dele med meg av eller by på engang ved enkelte anledninger, og ha noe ville jeg heller ikke for jeg visste jo hvordan det var med å få...» Nettopp denne billedgjøringen av språkløsheten, en barnlig naivistisk konkretisering av det abstrakte, gjør denne boka til en genistrek.

Men dette er også en brutal historie om et menneske i total oppløsning. For når kjæresten til Bente setter barn på sin ekskone, rakner det for «jernkvinnen». Det er en fryktelig reise vi blir med på; skildret «innenifra», men der vi sammen med Bente likevel ser ting utenfra fordi hun selv mister virkelighetsgrepet. Her er bl.a. antydninger om massevoldtekt fordi «bena liksom ikke går igjen».

Malerisk

Personene i boka er svært godt portrettert, nesten litt hamsunske i sin bondske hjelpeløse latterlighet. Spesielt da stefaren, som på sin fortapte og klumsete måte prøver å nå fram til Bente ved å etterlate seg lapper overalt, små brokker om indre styrke og jern i ryggen - noe han selv totalt mangler. Ikke minst får Unge fram en usentimental ensomhet mellom disse menneskene ved hjelp av skakke og maleriske bilder, som da Bente husker at hun som tolvåring prøvde å se moren inn i øynene «og plutselig så at det ikke var noe å møte i dem det var bare grå mark og vidder og vind som strøk over dem».

Med sin muntlige «klumsete» stil og umulige, nærmest endeløse setninger er «Jernnetter» ingen enkel roman, og oversetteren Bjørn Alex Hermann har fått til en flyt her som må ha vært svært krevende - og som gjør sitt til at denne boka bokstavelig talt trollbinder.

<B>TROLLBINDER: Mirja Unge har skrevet en roman som av Dagbladets anmelder omtales som en genistrek, særlig på grunn av en barnlig naivistisk konkretisering av det abstrakte.