UTFORDRER SEG SELV: Leonardo diCaprio har alltid valgt utfordrende roller, og slik bidratt til å holde den seriøse voksenfilmen i live. Nå er han omsider Oscar-favoritt. Foto: Wenn / Scanpix.
UTFORDRER SEG SELV: Leonardo diCaprio har alltid valgt utfordrende roller, og slik bidratt til å holde den seriøse voksenfilmen i live. Nå er han omsider Oscar-favoritt. Foto: Wenn / Scanpix.Vis mer

Ungpikeheltens hevn

Omsider er Leonardo diCaprio (41) Oscar-favoritt.

Kommentar

Det kan være hardt å bli elsket så høyt. En gang var 41-åringen Leonardo diCaprio globale tenåringsjenters felles crush. Det er en populærkulturell stilling som utlyses med jevne mellomrom, som har sine klare kriterier: Søkere må helst ha bølgende hår, plettfri hud, mørke øyenbryn, sjelfulle øyne, og en evne til å snakke uanstrengt og lengtende om følelsene pikepublikummet higer etter å høre om. På nittitallet var det ingen som fylte denne rolle til fulle like godt som diCaprio. Under en kinovisning av «Romeo + Julie» fra 1995 var det musestille i scenene da diCaprio fylte lerretet, før salen brøt ut i oppskjørtet hvisking i sekundet han forsvant ut av bildet.

Også den gang var det klart at han var en god skuespiller. Skjønt de som medga dette, kastet gjerne på et «men» før innrømmelsen. Han er den han er. Men han er god. Men under søndagens Golden Globe-utdeling var det diCaprio som fikk prisen for beste dramaskuespiller, for den heftige overlevelsesfilmen «The Revenant», og dermed umiddelbart ble ansett som favoritt før den kommende Oscar-utdelingen. Etter mange år med tunge, sammensatte hovedroller og fire nominasjoner, kan det være Romeos tur.

Mange har spurt om hvorfor den formelle kroningen, den Hollywood gir sine egne ved å plassere et spesifikt gyllent scepter i hendene på dem, har latt vente på seg. Det kan ha med bakgrunnen å gjøre, selv om det begynner å bli lenge siden nittitallet. Om det å være ungpikeidol er en lukrativ stilling, er det ikke bare en fordel å ha på cv'en. Dyrkelsen fra et bestemt publikumssjikt er så massiv at den har det med å overstråle annen respons. Mens jentene som slår gjennom i ung alder og overfor en ung målgruppe kan skli smidig inn i voksnere roller, forutsatt at de har talent og evner å gjøre strategiske valg, har guttene havnet i en pastellfarget bås det kan være vanskelig å sprenge seg ut av. Ungpikeheltene vekker tradisjonelt sett liten interesse for andre enn ungpikene.

Men diCaprio ekspanderte tidlig, og fikk særlig mulighet til å transformere seg gjennom filmene han laget med Martin Scorsese. Scorsese, som i en årrekke hadde skjøvet den mer aggressive og konvensjonelt maskuline Robert de Niro frem i forgrunnen, fant i diCaprio en ny type frontfigur: En spinklere og mer flakkende skikkelse, med mer blottlagte nerver. DiCaprio var alltid god på en bestemt type forknytt anspenthet, med den skrånende øyenbrynene enda brattere enn vanlig, enda hardere rynket. I de senere år har han også med glede gitt seg hen til rollefigurer som heller kjennetegnes av en glatt hensynsløshet, i «Django Unchained» og «The Wolf of Wall Street».

Så er det kanskje også noe som mangler. DiCaprio fremstår som reflektert og veltalende i møte med media. Han er bevisst og belest, og en uredd, alvorlig og teknisk svært dyktig skuespiller. Men iblant kommer det ytre i veien for det indre. Rolletolkningene hans har mer bredde enn dybde; de kaller på respekt, men klarer ikke alltid å røre. Responsen på en filmstjerne er alltid en reaksjon på et amalgam av det profesjonelle og det personlige, på en type og en karisma som forventes å være til stede både på lerretet og utenfor.

Og kanskje har også diCaprios liv utenfor lerretet, der han har vært kjent for beinhard festing og rollen som formann for den såkalte «pussy posse», gjort samfunnsstøttene i filmbyen tilbakeholdne med å øse anerkjennelse over ham. Denne vinteren har artiklene om diCaprio vært mer preget av spiss sarkasme over hvordan kjærestene hans, som for det meste hører hjemme i toppsjiktet av modeller, har en pussig tendens til å forsvinne ut av livet hans idet de fyller 25. Det kan endre seg nå.

Og det bør gjøre det. Med sin insistering på å velge komplekse og utfordrende roller, og gi av stjerneglansen sin til regissører som har mål og mening med filmfortellingene sine, har mannen som ble stor på å appellere til tenåringer, bidratt til å holde filmene for voksne i live. På dagtid har han utrettet viktige ting. Da er det ikke så farlig hvor han er klokken to om natta.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook