Det gjorde godt med en nyttårskonsert uten jålete Strauss-valser. Oslo-Filharmoniens aften i Konserthuset var utsolgt, ikke så rart når Beethovens monumentale 9. symfoni stod på programmet. Dirigent var orkesterets påtroppende sjef fra høsten 2020, finske Klaus Mäkelä. Hvordan gikk konserten?

Mäkelä (f.1996) har en behagelig fysisk framtoning på podiet. Kroppsspråket er avslappet, men samtidig fokusert. Slagteknikken er konsis og blottet for unødvendige fakter og jåleri. Den musikalske fraseringen som Mäkelä skaper, er antakelig hans beste egenskap. Det er et stort repertoar og variasjon i rollen hans som maestro, og dirigentstokkens bevegelser har en uvanlig følsomhet og stringens. Det er ikke snakk om teknikk alene, men mye mer. En symbiose av intellekt og undring satt i system. Klaus Mäkeläs mimikk har dessuten scenisk autoritet, men uten å være kjølig. Tvert i mot. Han inviterer til et samspill utover det ordinære, og orkesteret responderer.

Denne kjemien var hørbar allerede i symfoniens åpningssats der særlig strykerne fulgte Mäkeläs anvisninger og forløste Beethovens banebrytende musikalske drama. Tonene strakte seg mot noe himmelhvelvende og ble en liten åpenbaring.