UNGT HÅP: Klaus Mäkelä (23) er Oslo-Filharmoniens nye sjefdirigent fra høsten 2020. Foto: Fred-Olav Vatne / Oslo-Filharmonien
UNGT HÅP: Klaus Mäkelä (23) er Oslo-Filharmoniens nye sjefdirigent fra høsten 2020. Foto: Fred-Olav Vatne / Oslo-FilharmonienVis mer

Klaus Mäkelä og Oslo-Filharmonien

Ungt dirigentgeni: Konsis og blottet for unødvendige fakter og jåleri

En løfterik konsertopplevelse med Oslo-Filharmoniens kommende sjefdirigent

Det gjorde godt med en nyttårskonsert uten jålete Strauss-valser. Oslo-Filharmoniens aften i Konserthuset var utsolgt, ikke så rart når Beethovens monumentale 9. symfoni stod på programmet. Dirigent var orkesterets påtroppende sjef fra høsten 2020, finske Klaus Mäkelä. Hvordan gikk konserten?

Oslo-Filharmonien - Beethovens 9. symfoni

5 1 6
Hvor:

Oslo Konserthus, 4. januar

Tilskuere:

Smekkfullt

«Maestro og orkester er fascinert av hverandre»
Se alle anmeldelser

Mäkelä (f.1996) har en behagelig fysisk framtoning på podiet. Kroppsspråket er avslappet, men samtidig fokusert. Slagteknikken er konsis og blottet for unødvendige fakter og jåleri. Den musikalske fraseringen som Mäkelä skaper, er antakelig hans beste egenskap. Det er et stort repertoar og variasjon i rollen hans som maestro, og dirigentstokkens bevegelser har en uvanlig følsomhet og stringens. Det er ikke snakk om teknikk alene, men mye mer. En symbiose av intellekt og undring satt i system. Klaus Mäkeläs mimikk har dessuten scenisk autoritet, men uten å være kjølig. Tvert i mot. Han inviterer til et samspill utover det ordinære, og orkesteret responderer.

Denne kjemien var hørbar allerede i symfoniens åpningssats der særlig strykerne fulgte Mäkeläs anvisninger og forløste Beethovens banebrytende musikalske drama. Tonene strakte seg mot noe himmelhvelvende og ble en liten åpenbaring.

Andresatsens berømte scherzo var mer ujevn. Den finske dirigenten hadde et altfor raskt tempo i satsens B-del, og symfonien framstod her som tidvis heseblesende og stressende. Tredjesatsen «Adagio» var også i hurtigste laget, overgangene her kunne vært formet med vesentlig mer ro og dybde. En slik tilnærming vil komme etter noen års modning og erfaring. Sistesatsen ble derimot storslått. Mäkelä la opp til en dirrende frisk og livsbejaende tolkning som løftet fram sangernes tekst - og det berømte musikalske temaet som alle kjenner - på verdig og virkningsfullt vis.

Lauren Fagan (sopran), Hanna Hipp (alt), Tuomas Katajala (tenor) og Shenyang (bass) løste sine oppgaver på ytterst kompetent vis med vakker klang, kraftfull betoning og levende musisering.

Oslo Filharmoniske Kor (dir. Øystein Fevang) får mer enn godkjent. Det nytter ikke å være tilbakeholden i korpartiet i Beethovens 9. der stemmene må beherske et stort register og utføre krevende dynamiske kontraster. Koret sang med musikalsk friskhet og stort mot, samt med konsis diksjon og varm formidling av Schillers berømte tekst «An die Freude».

Oslo-Filharmonien viste sine beste kvaliteter denne gang. Strykerne arbeidet formidabelt bra gjennom hele konserten og utgjorde et klanglig briljant fundament. De fulgte dirigentens anvisninger til minste detalj og ble en reell medspiller for Mäkelä, noe som også løftet dirigentens prestasjon. Det er hørbart når musikere spiller med tillit og innlevelse. Blåserne fulgte godt opp med bunnsolid spill. Solofagottens prestasjon kan knapt gjøres bedre, mens den krevende 4.horn-soloen i tredjesatsen ble levert på forbilledlig vis. Dette viser at orkesteret nærmest er uten svake punkter og spiller på sitt beste når kompetente dirigenter står på podiet.

Kan en 23-årig dirigent fungere som sjefdirigent for et merittert og sterkt kollektiv som Oslo-Filharmonien? Jeg tror svaret er ja, fordi Mäkelä og OFO er en god match som har gjensidig glede og inspirasjon av hverandre. Den unge finske maestro har musikalsk selvtillit og er definitivt et stort talent, men gir også orkesteret plass og rom der det er naturlig. Dermed skapes gjensidig vekst og fascinasjon. Mange dirigenter klarer ikke denne balansegangen.

Mäkelä gjør det.