Ungt norsk talent

Fullmoden solist

Simax

Maurizio Pollini, klaver

Deutsche Grammophon Strukturelt gjennomlyst

Ingfrid Breie Nyhus, klaver & Åshild Breie Nyhus, hardingfele Edvard Grieg: «Slåtter op. 72» & Slåtter etter Knut Dahle Terning4

Simax Slåtter i to formater

CD: Tine Thing Helseth har uttrykt litt bekymring før hennes og Kammerorkestrets utgivelse av CD på Simax med fire trompetkonserter. Tjueåringen har lurt på om hun er moden nok til å gi seg i kast med fire trompetverker i det store format, av Haydn, Hummel, Neruda og Albinoni.

Til det kan vi uten videre konstatere at hun ikke trenger å bekymre seg, hun har format så det rekker til denne musikken. Og så kan man jo føye til: Hva annet skulle hun gi seg i kast med som matcher talentet? Plata inneholder jo vesentlige deler av hele det klassiske repertoaret for solo trompet.

Det er det ikke noe problematisk med, men det blir en del av utgivelsens problem, like fullt. For det kan være vanskelig å markere egenart i et så gjennomspilt repertoar. For en gangs skyld synes jeg ikke hun får særlig hjelp til det av Kammerorkestret heller. De spiller sikkert gjennom det hele, men det gnistrer ikke til av noe spesielt, og orkestret ender som bakgrunn for solisten.

Hun tåler så visst å stå i forgrunnen. Selv har hun uttalt at hun ser på selv like mye som musiker mer generelt enn som trompeter. Det høres i spillet, som ikke er for spesialister, men som er på samme frekvens som annen stor musikkfortolkning. Og hun spiller seg faktisk gjennom alle de fire trompetkonsertene uten svake ledd. Det er ikke verst, på en debututgivelse med ambisjoner.

Maurizio Pollini er en av veteranene blant pianister. Og er også en av dem som har en komplett syklus på gang med Beethovens Klaversonater. Etter hvert som han har fått selskap av så ufattelig mange andre gode pianister, ikke minst i Beethoven, har de distinkte kvaliteten i spillet hans stått tydeligere fram. I ei tid hvor de retoriske aspektene hos Beethoven har blitt viet stadig større oppmerksomhet av andre fortolkere, henvendelseskarakteren i uttrykket, den sanselig klangen på musikkens overflate, blir det tydelig hvordan Pollini fortsatt er blant dem som rendyrker det strukturelle i musikken.

Det gir Beethovens tre første Klaversonater, altså hele opus 2, en gjennomlyst klarhet, som løftes fram av briljansen i spillet. Nei, her er det ikke spor av musisering på rutine, og ingen andre tretthetstegn, heller.

Søstrene Nyhus, Ingfrid på klaver og Åshild på hardingfele har tatt for seg Griegs legendariske «Slåtter, opus 72», og nedtegnelsen av dem etter Knut Dahle, som Grieg modellerte klavermusikken på. Simax har stilt dem sammen, ikke én for én, men syklus mot syklus, som gir større ro og nærhet til de ulike uttrykkene.

Men selve sammenstillingen er fortsatt fascinerende, fordi det blir så tydelig hvordan Grieg her rister av seg alle tendensene til sjarmerende lokalkoloritt, og prøver å treffe et egenartet uttrykk, som Sven Nyhus har tydeliggjort i sin siste gjennomgang av materialet.

De spiller veldig godt begge to. Men jeg har hørt andre pianister syntetisere klavervendingene til en mer gyngende helhet, der, de noen ganger blir stående som intrikate figurer for Ingfrid Nyhus. Men på hardingfela svinger musikken akkurat så fritt som vi drømmer at den skal gjøre.