Ungt underskudd

Henning Kraggerud på bortebane

m/Oslo-Filharmonien, dir.: Jukka-Pekka Saraste

Oslo Konserthus

KONSERT: Det skyldtes verken Henning Kraggerud på solistplass eller Oslo-Filharmonien under Jukka-Pekka Saraste, selv om framføringen i går kveld ikke på noen måte var lytefri.

Nei. Der er noe med musikken selv som butter. Nielsens Fiolinkonsert låter på en måte som Stravinskij, men uten russerens vidd og ironi.

På ett nivå er den godt skrudd sammen. Men vi savner hele tiden noe mer. Ikke har den det dype suget som drar deg inn i klangmassen. Men den er heller ikke leken nok til at spillet i seg selv blir fascinerende nok.

Den mangler på mange måter det meste av hva Kraggeruds temperament lengter etter. Jeg mener, hvorfor sette Henning Kraggerud og vidunder-fiolinen hans på et konsertpodium, og snyte både oss og ham for muligheten til å gi seg hen?

Det var mye som var bra, bevares. Kraggerud dro til med kraft i strøket og bred klang der hvor Nielsen slapp ham til, og orkestret fulgte årvåkent opp. Og solokadensen i sistesatsen røpet en mester i faget. Men den lille distansen som skal til for å markere spill-dimensjonen i verket, hørte vi lite til. I mange av de raske partiene ble det flere glipptak. Kraggerud skøytet liksom over musikken, og klangen ble flisete i lange strekk.

Det gjorde den til gjengjeld ikke i Sibelius etter pause, komponistens 5. symfoni, som åpenbart var Sarastes og Oslo-Filharmoniens satsningsverk i går kveld. Det gikk ikke mange taktene før vi ble dratt inn i lidenskapens dype bølgeslag, som Sibelius på mirakuløst vis mobiliserer ved hjelp av sin særegne sound alene.

Og derfra strømmet det, fritt og bredt, som fra en uuttømmelig kilde, Jukka-Pekka Saraste så desidert på hjemmebane.