Anmeldelse: «Min mor var besatt»

Unik rapport fra helvete

Danske Peter Øvrig Knudsen ville skrive om morens psykiske lidelse, depresjonen. Det tok nesten livet av ham.

DEMONISK MØRKE: Danske Peter Øvig Knudsen skriver om å vokse opp med en psykisk syk mor. Skrivearbeidet blir livstruende. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB
DEMONISK MØRKE: Danske Peter Øvig Knudsen skriver om å vokse opp med en psykisk syk mor. Skrivearbeidet blir livstruende. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB Vis mer
Publisert

«Min mor var besatt. Da jeg møtte depresjonens demon»

Peter Øvig Knudsen

Sakprosa

Forlag: Press
Oversetter: Oversatt av John Erik Frydenlund
Utgivelsesår: 2021

«Unik, men omstendelig.»
Se alle anmeldelser

«Panikken tar meg. Jeg reiser meg og traver fortvilet gjennom huset, overbevist om at jeg aldri vil klare å skrive ferdig boka om moren min, ja, plutselig vet jeg at jeg aldri vil skrive den eller noen som helst annen bok. Jeg er ferdig som forfatter.»

Det er et pinefullt øyeblikk for Peter Øvrig Knudsen da han erkjenner dette i dokumentaren «Min mor var besatt».

Den danske forfatteren vil skrive bok om morens depresjon, men møtet med de psykiatriske journalene hennes blir tøft. Han blir selv deprimert og ender på lukket avdeling.

Monstermor

Knudsen vil flere ting med boka: Han vil skrive om moren, om depresjon og hvordan det har preget ham å vokse opp med en psykisk syk mor. Han vil også gi et bilde av generasjonen kvinner moren tilhører. Knudsen starter med å fortelle om lettelsen han føler da moren dør i 2016. For ham var hun «et uhyre».

På et øyeblikk kunne hun skifte natur, fra brødskivesmørende mor til en demonisk skikkelse. Som voksen forfatter prøver Knudsen å forstå henne. Han leser journaler, oppsøker leger og psykologer. Underveis blir han mørkere og mørkere til sinns. Knudsen har vært deprimert før, men aldri som dette.

Omstendelig

Etter en fengslende start, blir svakheten ved boka synlig. Knudsen vil dokumentere alt og prater med søsteren, kusina, leger, morens venninner, naboer mm. Relevante forhold avdekkes, men ikke nok til å forsvare detaljnivået. En god del oppleves som familiært, heller enn allmenngyldig interessant.

Først halvveis i boka skrus alt til, da Knudsens egen kamp intensiveres. Fra dette stadiet integreres menneskene som befinner seg rundt ham på en bedre måte, med et bedre språk.

Bare et par ganger tråkker Knudsen ut i grumsete farvann, rent etisk, som der han referer «et minne, eller en drøm» hvor «mor presset en pute mot ansiktet mitt». Det er stor forskjell på et reelt minne og en drøm.

Skrekk

Flere skjønnlitterære bøker har de siste åra gått tett på tematikken som Knudsen utforsker i sakprosa. Likhetene er mange. Både Sandra Lillebø og Vigdis Hjorth skriver – som Knudsen – om behov for å distansere seg fra den som forårsaker smerten. Alle reagerer psykisk og fysisk når de nærmer seg traumets arnested. De skaper avstand, for å redde seg selv.

Det er lett å forstå at barnet opplever skrekk idet mor forvandles fra noe kjent til mørkt, fremmed. Men også som voksen opplever Knudsen en voldsom utmattelse etter møtene med moren. Situasjonen får meg til å tenke på Samar Yazbeks bok om Syria. Hun skriver at sulten, som krigen medfører, kan stilles, men frykten – den blir som et organ i kroppen. Slik blir også barnets skrekk sittende i kroppen til den voksne Peter Øvrig Knudsen.

I glassklokka

Formen halter, men mye ved boka er interessant: Forfatterens reise gjennom infernoet, der han kommer ut på den andre siden, med et nytt syn på psykiatri og elektrosjokk. Kunnskapen om depresjon som han erverver, tolker og deler.

Det er likevel ikke disse innsiktene som gjør boka unik. Det unike er hvordan Knudsen noterer og rapporterer mens han er på vei ned, mens han er i dager av «redsel, mareritt, skrik og helvete». Det er sterk dokumentasjon som ikke glemmes så lett.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer