ALBUM: Christian Wallumrød Ensembles skiftende besetninger er solid dokumentert på ECM-albumene «Sofienberg Variations» (2003), «A Year From Easter» (2005), «The Zoo Is Too Far» (2007) og «Tabula Suite Lugano» (2009).
På årets «Outstairs» er Espen Reinertsen (tenorsaksofon) og Tove Törngren (cello) nykommere, og spiller sammen med fiolinist Gjermund Larsen og trompeteren Eivind Lønning samt de to originalmedlemmene Per Oddvar Johansen (trommer, vibrafon) og Wallumrød selv (piano, lekepiano, harmonium).
Kapellmesteren har komponert all musikken, mens arrangementene er utført innen ensemblets rekker.
WALLUMRØD setter det hele i gang med prosesjonsaktige pianoakkorder før musikerne glir nesten umerkelig inn i en komposisjon med en rekke pauser som stoppeffekter. De siste taktene låter som Vivaldi litt ute av vater, og når neste låt, «Bunadsbangla», drar harmoniumdrevet av gårde på et svingende New Orleans-mambo/shufflebeat, kan det virke som om Wallumrød staker ut en mer tradisjonell, melodiforankret retning for ensemblet.
Men en rekke kortere, klangkaleidoskopiske stykker viser at Wallumrød stadig tenker musikk på sin helt egen måte.
Han fortsetter å forene bedehus, jazzklubb, kappleik og eksperimentell samtid i et brygg så slående originalt at det framstår som verneverdig ennå før det er ferdig utviklet.
DEN finske pianisten Alexi Tuomarila (f.1972) har lenge vært en stigende stjerne på den europeiske jazzhimmelen. Selv i det selvforsynte USA har enkelte, som Brad Mehldau, sunget Tuomarilas pris, og «Seven Hills», finnens nye trioalbum, vil nok bidra til ytterligere Tuomarila-buzz i fora der jazzfolk omgås med det evige «Men har du hørt...?» som aldri hvilende spørsmål.
Som på det utmerkede Jazzaway-albumet «Constellation» (2006) utgjør Mats Eilertsen (kontrabass) og Olavi Louhivuori (trommer) resten av Alexi Tuomarila Trio også denne gang.
Finnene er også med i Eilertsens SkyDive-band, og helt fra de første taktene er det hørbart at de tre musikerne er godt samspilt. Naturlig nok trer Tuomarila ofte fram i front med sine teknisk strøkne og innholdsrike kor, og både da og i ensemblepregede forløp finner Eilertsen og Louhivouri sine posisjoner i fellesveven med dynamisk kløkt, melodisans og driv, og en autoritet som er velsignet løsrevet fra fort/høyt-syndromet.
Tuomarila og Louhivouri deler broderlig på komponistkrediten med fire låter hver, mens Eilertsen bidrar med albumets korteste låt («Miss»). Grunnstemningen i albumet er svakt melankolsk og «nede», men det koker likevel friskt i både soli og samspill flere ganger, i et uttrykk som bærer i seg mye av det beste fra både amerikansk og europeisk jazztradisjon: Sterk, offensiv individualisme i kreativ forening med finstemt kollektivfølelse.
HAKK i hæl med Lage Lunds «OWL Trio»-album kommer «Foolhardy», en kvartettinnspilling der den New York-bosatte gitaristen fra Skien spiller egne komposisjoner og tre standarder i skarpt selskap med pianist Aaron Parks, bassist Ben Street og trommeslager Bill Stewart.
Håndverket er som forventet aldeles upåklagelig.
Men siden Lund ved denne anledning er en mer imponerende gitarist enn låtskriver, iallfall i mine ører, holder jeg en ørliten knapp på «OWL Trio» hvis jeg uheldigvis måtte velge mellom den og «Foolhardy».
