Union: bulksyndromet

Norsk næringspolitikk hviler på et uhyre spinkelt grunnlag.

VI ER NORSKE SKOG en takk skyldig for at de på en effektiv måte satte næringspolitikken på valgkampens dagsorden. Fokus blir likevel svært feil. Næringspolitikk kan bare unntaksvis drives ved å gi nødhjelp til bedrifter mot eiernes vilje. Det kan imidlertid trekkes næringspolitisk lærdom av Union-saken. Kanskje er det overkapasitet på avispapirproduksjon i Europa. Spørsmålet er likevel hvorfor det av 320 millioner tonns papirproduksjon i verden nettopp er Unions produksjon som skal vekk? Går vi inn i denne problematikken, finner vi at hendelsene ved Union reflekterer en fundamental strukturell svakhet i store deler av norsk næringsliv. Jeg kaller det «bulksyndromet»: vi konkurrerer i markeder med stort volum, ofte med relativt lavt kunnskapsnivå, men med stor priskonkurranse. Valg av markedssegment, bulk eller spesialisering, har også distriktspolitiske konsekvenser. Gulost er et bulkprodukt som i stor grad konkurrerer på pris, parmesanost er ost som konkurrer på kvalitet. Parmesanost produseres desentralisert i 550 ysterier i et område i Italia som er omtrent så stort som Oppland fylke, mens velger man å satse på gulost tvinges man til å kutte kostnader ved å produsere mekanisert i store sentraliserte enheter.

I 1771 SKREV den italienske økonomen Pietro Verri: «Enkeltmenneskets private interesser - når de er sammenfallende med samfunnets interesser - er alltid den beste garantist for offentlig velstand». For å si det på en annen måte: noen måter å tjene penger på er mer sammenfallende med nasjonens interesser enn andre. Noen «rikinger» er nyttigere for landet enn andre. Norske Skog er kritisert for manglende samfunnsånd og samfunnsansvar ved å nedlegge Union og arbeidsplassene der. I Verris perspektiv skiftet Norske Skog til en bedriftsøkonomisk «bulkstrategi» som var mindre forenlig enn før med samfunnets interesser.Et hovedproblem ved bulkproduksjon er at i modne industrier er dette segmentet av markedet vanligvis dårlig egnet til å opprettholde et høyt lønnsnivå. Innovasjoner har også helt andre økonomiske ringvirkninger i bulkvarer enn i annen produksjon. I bulkproduksjon er prosessinnovasjoner viktige verktøy i den evige priskonkurransen. I andre markeder skaper produktinnovasjoner dynamisk imperfekt konkurranse og muligheter for et høyt lønnsnivå. Bedriftsøkonomiske strategier som satser på bulk kan med andre ord komme i konflikt med nasjonale interesser som et høyt lønnsnivå og spredt bosetning. Informasjonsteknologien skaper høy verdiskapning og et høyt lønnsnivå rundt Bill Gates. Den samme innovative teknologien fører til prispress og ofte også lavere verdiskapning i Venezias og Syd-Spanias hotellnæring. Blant antikvariske bokhandlere, spesielt i utlandet, har informasjonsteknologiens perfekte informasjon ført til et brutalt prisfall og dermed lavere verdiskapning. Prosessinnovasjonen kommer her kun kunden til gode som prisfall.

ET BJERKTRE kan brukes til mangt. Bjerk kan selges for 600 kroner pr. kubikkmeter, det kan kanskje brukes til limtrekonstruksjoner eller i papirmasse, eller selges til 10 000 kroner pr. kubikkmeter til knivskaft, dersom man skiller ut flammebjerken. Dersom en norsk bedrift skulle velge å dominere verdensmarkedet på bjerkeved, ville bedriften måtte legge ned produksjonen i Norge. I Pietro Verris modell er denne bedriftens strategi lite sammenfallende med nasjonens interesser. Likevel kan vi ikke anklage norske importører av bjerkeved for manglende samfunnsånd: å prøve å eksportere bjerkeved fra Norge i konkurranse med Estland er antagelig økonomisk selvmord. Trevarer og treforedling utgjør over 20 prosent av sysselsettingen i norsk industri. Imidlertid er denne næringen langt mindre kunnskapsintensiv enn vi kunne ønske oss. Da jeg for noen år siden på oppdrag av skogeiere så på næringen, viste det seg at bransjens investeringer i Forsking og Utvikling lå på 0,3 prosent av omsetningen, mens samme bransje i Finland investerte 0,9 prosent av salget i FoU. På aksen mellom bjerkeved og høyteknologi ligger med andre ord norsk treforedlingsindustri - sammenlignet med andre - ubehagelig nær bjerkeveden. I 1994 valgte Norske Skog en meget ambisiøs strategi: å tredoble omsetningen ved hjelp av oppkjøp. Hovedsatsingen er på avispapir, som - i langt større grad enn bokpapir - er preget av stordriftsfordeler og avhengig av store enheter. Transportkostnadene krever også at man må være nær markedene. Sett med en avispapirprodusents øyne blir Union en for liten fabrikk, selv om den har Norges nest største papirmaskin. Som bokpapirprodusent er imidlertid Union en stor fabrikk, og det paradoksale og uforståelige her er at Norske Skog har en relativt større markedsandel i det markedssegmentet de nå overlater til svenske og finske konkurrenter. De valgte på et vis gulosten.

FEM ÅR ETTER at Pietro Verris bok utkom, satte Adam Smith opp et økonomisk system i sterk kontrast til både Verri og andre kontinentale økonomer: Hos Smith ble privat interesse pr. definisjon sammenfallende med samfunnets interesser. Her blir George Soros - som tjente mye penger på å ødelegge økonomier - en like bra «riking» som de store industribyggerne. Dette klarte Smith ved hjelp av to grep: hans «metodologiske individualisme» åpnet for å definere vekk samfunnet som enhet for analyse. Margaret Thatchers «There is no such thing as society» bekrefter ikke annet enn at hun følger denne tradisjonen. For det andre fjernet Adam Smith og hans etterfølger David Ricardo alle ulikheter mellom økonomiske aktiviteter ved å koke ned produksjon og handel til fellesnevneren «arbeid». Dette er dagens standardteori. Så lenge vi har en teori der nasjoner bytter uspesifisert og kvalitetsløst «arbeid» med hverandre, blir markedet en institusjon som skaper automatisk økonomisk harmoni uansett hva det enkelte land måtte produsere. På dette uhyre spinkle grunnlaget hviler i dag både vår økonomiske verdensordning og norsk næringspolitikk.

HVORFOR BRUKER ikke næringsminister Børge Brende mer Pietro Verri og mindre Adam Smith i sin verktøykasse? Standardteoriens monopolsituasjon i Norge gjør det vanskelig. Kun i Norge blir Smiths og Ricardos verdensbilde tatt så bokstavelig at man har innført en målsetting om næringsnøytralitet. I motsetning til i Norge preges ikke næringspolitikken i USA av Smiths og Ricardos ideer. Chicago-økonomene sier at det offentlige ikke bør drive næringspolitikk. Uanfektet av dette bruker Chicagos borgermester millioner av dollar på å sette i gang en inkubator for høyteknologibedrifter, samtidig som både føderale og delstatlige myndigheter driver en meget aktiv næringspolitikk for aktivt å endre næringslivets struktur, slik at privatøkonomisk interesse i større grad blir sammenfallende med samfunnets interesser. «Ikke gjør som amerikanerne sier, gjør som amerikanerne gjør» kan derfor bli en bra ledesnor for norsk næringspolitikk.