Universelle spanjoler

Godt drama om gjenkjennelige konflikter.

«Ensomme hjerter», en av fjorårets mest publikumskjære filmer i Spania, forteller om mennesker innelåst i sin egen ensomhet, om hvordan de prøver å nærme seg hverandre - og om hvor vanskelig det er.

Debutanten Benito Zambrano går nennsomt og realistisk inn på et universelt tema ved å ta utgangspunkt i Maria (Ana Fernandez), bitter, enslig, lett alkoholisert og ufrivillig gravid med en bølle. Hennes mor (Maria Galiana) kommer til storbyen fra landsbygda for å se til Marias far på sykehuset, også han en vanskelig mann. En eldre nabo blir en port til større åpenhet.

Kontrasten mellom byens krav med brustne forhåpninger og landlivets jordnærhet representert ved moren, står sentralt i Zambranos persondrama.

Nå blir det Galiana som gjør sterkest inntrykk med sitt vakre, stille portrett av en mors liv, hennes oppofrelse og enkle måte å vise omsorg på. Et livsløp står klart fram i knappe replikker og ditto minespill.

I sammenlikning blir datterens aggresjon iblant unødig melodramatisk, slutten noe sentimental i forhold til den foregående realismen. Men Zambranos mennesker er minneverdige nok.

<B>ENSOM: </B>Ana Fernandez ensom i storbyen