Universitet og marked II

UNIVERSITETENE: Dr. Anita Solhaug, Studentrepresentant Benjamin Endré Jonsrud, og Professor Arild Tjeldvoll presenterer i Dagbladet 7/11, 26/10, 18/10 ulike syn på universitetsstyring. Dette innlegg presenterer et syn som vil forhindre at norske universiteter fortsetter å synke på internasjonale rangeringslister. Times Higher Education Supplement rangerer UiO på 177. plass, etter universiteter i flere u-land. Svakhetene ved Solhaugs laissez faire syn er at hun ikke presenterer noe alternativ til målstyring, at hun ikke tar inn over seg viktigheten av høy rangering for norske universiteter, at hun feiloppfatter hva kvantifisering består i, og at hennes implikasjoner for økt rapportering og topptung administrasjon er feil.

DEN NORSKE forskningsinnsatsen over statsbudsjettet og fra næringslivet var 1.51% i 2005, halvparten av EUs mål på 3%. Tallene i 2003 var 1.93% for Europa, 2.59% for USA, 3.15% for Japan.Med sine 4.7 millioner innbyggere bør Norge satse på kapitalintensiv virksomhet som krever høyt utdannet arbeidskraft, i motsetning til befolkningsrike land som kan satse på arbeiderintensiv virksomhet med lavere utdannet arbeidskraft. Økte bevilgninger til forskning og utdanning gir redusert flukt av Norges beste hjerner til andre samfunnssektorer, og er kun moderat inflasjonsdrivende. At flere deltidsstudenter blir heltidsstudenter som produserer egen kunnskap i stedet for varer og tjenester reduserer overopphetet økonomi. At uteeksaminerte kandidater fra høyt rangerte universiteter deretter produserer varer og tjenester av høy kvalitet er gunstig for Norge.

JONSRUD HEVDER at UiOs rangering er likegyldig for UiOs studenter ettersom flertallet søker jobb i Norge, og i liten grad konkurrerer med utenlandske kandidater. Det er feil. Den lave rangeringen til norske universiteter, og feil innrettede incentivsystemer, viser at Norge er i utakt både med behovet for høyt utdannet arbeidskraft og med dagens kriterier for kvalitetsvurdering av universiteter. Konsekvensene er at flere nordmenn beveger seg utenlands til bedre universiteter, at færre utlendinger og ressurser kanaliseres til Norge, og at uteksaminerte norske kandidater og norsk virksomhet mister konkurransedyktighet.Solhaug har rett i at dagens målesystemer måler prestasjoner i forhold til studentmarkedet, markedet for eksterne forskningsmidler, og markedet for internasjonale forskningstidsskrifter. I tillegg kommer markedet for formidling, og mer generelt autoritetsregisteret for publisering med 15774 tidsskrifter, som bør utvides til flere enn to nivåer. Den mest konstruktive løsning for norske universiteter er å analysere vektleggingen av gjeldende markeder, samt påvirke og forholde seg optimalt til disse.

SOLHAUG SYNES å mene at ettersom det er vanskelig å måle, så bør man ikke måle i det hele tatt. Utfordringen består i å identifisere relevante representative identifikatorer for vanskelig målbare fenomener slik at disse likevel kan måles, og slik at disse ikke utgjør et tynt, feilaktig grunnlag. En slik bred, holistisk, og mer omfattende tilnæring til måling er mer formålstjenslig enn Solhaugs snevre og negative oppfatning av målebegrepet. Betrakten student som saumfarerkvalitative utredninger fra departementet, ulike universiteter, og andre om kvaliteten på universiteter som hevdes å være kreative og nyskapende. Hvis utredningene mangler sammenligning av målbar karakter, kan studenten vanskelig vurdere hva som er motivert ideologisk, økonomisk, politisk, og hva som er synsing. Målbare systemer krever kontinuerlig oppfølging for å sørge for at disse er klare, offentlig kjente, transparente, og i tråd med internasjonale kriterier for universitetskvalitet.

DET ER ENKELT å rapportere med kvantifiserbare kriterier. Byråkrati og administrasjon reduseres. Solhaugs tilnæring impliserer enten en laissez fair holdning med lite rapportering, eller kvalitative utredninger som krever topptung administrasjon.