Det er femten år siden Ryssdal-utvalget foreslo at norske universiteter i større grad burde drives som selvstendige selskaper, og akademikerne grep sporenstreks til fakler og høygafler. Kanskje trodde de at den kontante reaksjonen gjorde at forslaget ble lagt vekk nærmest for godt, men nå vurderer regjeringen på ny å organisere norske institusjoner for høyere utdanning etter en foretaksmodell. Det er neppe noen god idé.

Nå er det slik at rektorene ved universitetene i noen grad er åpne for forslaget. De ønsker seg større handlingsrom og frihet, men det er verdt å merke seg at handlingsrommet de ser for seg at den nye modellen kan gi dem, i hovedsak er økonomisk, ikke akademisk. En omorganisering som den som er på bordet, er god for administratorer, ikke for forskere.

Et fyndord som trekkes fram i forbindelse med en omorganisering er «uavhengighet». Da må en spørre seg om hva det er man skal være uavhengig eller avhengig av. Det er viktig med robuste universiteter som ikke lar seg diktere av trender eller umiddelbare behov, men som kan ivareta og videreutvikle kunnskap som ikke er etterspurt her og nå, til høsten eller til neste år, men som likevel er viktig å ha.