Universitetene må styrke sin ledelse

Selv om våre høyere forsknings- og utdanningsinstitusjoner har oppgaver i samfunnet som krever betydelig individuell frihet, kan ikke dette begrunne svak ledelse.

GUDMUND HERNES provoserte på slutten av 80-tallet norske universiteter med påstanden om at de ikke var gode nok. De fleste institusjonene har i årene etter styrket seg betydelig, men fortsatt er det viktige utfordringer å ta fatt i. En av forutsetningene for videre framgang er at man utvikler seg som strategiske aktører og som velorganiserte institusjoner med godt definerte lederroller.Ledelsesmodeller har vært en kilde til konflikt i universitetsdebatten. Hva slags formelle løsninger man velger, kan være mindre avgjørende enn at man erkjenner og handler i forhold til nye og omfattende ledelsesutfordringer. Dette er nødvendig for å heve seg som forskningsinstitusjoner, og dermed for å heve norsk forskning. Gode ledere gir institusjonen en sterk strategisk ledelse, samtidig som man har stor respekt for betydningen av den individuelle faglige frihet og kreativitet i forskningsprosessen.

MER ENN FØR må institusjonene i dag konkurrere om studenter og forskningsressurser. Ingen kan i dag ta for gitt at de har sitt studentgrunnlag eller tilstrekkelige forskningsressurser. Institusjonene har dermed et stort ansvar for egen utvikling og må disponere sine ressurser ut fra egne mål og strategier. De mest omfattende ressursene ligger i basisbevilgningen. Viktige ressurser hentes også inn gjennom nasjonale og internasjonale konkurransearenaer slik som midler fra Forskningsrådet og EU-programmer. Et spørsmål man må vurdere er hva som skal være sammenhengen mellom basisressurser og eksterne ressurser. I sin tale ved semesteråpningen av Universitetet i Oslo pekte rektor Geir Ellingsrud på at en femtedel av UiOs inntekter kommer fra eksterne kilder og at det dermed er en fare for at kampen om disse midlene i for sterk grad styrer universitetets egen dagsorden.Forskningsrådet er i dag den viktigste nasjonale konkurransearena for forskningsmidler, og Rådet utvikler også en mer strategisk rolle i sin finansiering. Vi skal særlig inn der vi kan gjøre en forskjell. Forskningsrådets mer strategiske rolle kan bare lykkes om institusjonene også opptrer med betydelig evne til strategisk ressursstyring. Mens universitetene tidligere fordelte driftsmidlene relativt flatt og hentet eksterne midler der enkeltpersoner eller grupper maktet dette, må man i dag ta en mer aktiv rolle, slik rektor Ellingsrud påpeker.

FORSKNINGSRÅDET HAR de senere år introdusert nye kraftfulle ordninger som Sentre for fremragende forskning og Sentre for forskningsdrevet innovasjon. Samtidig følges de nasjonale prioriteringene opp gjennom bredere og større programsatsinger. Så langt har vi bidratt til etablering av 13 sentre for fremragende forskning (SFF), og det er i år pekt ut 14 sentre for forskningsdrevet innovasjon (SFI). Ved årsskiftet følger andre pulje av SFF-er. Mens Forskningsrådet tidligere som regel tildelte mange relativt små bevilgninger, gir SFI- og SFF-støtte mellom 6 og 14 millioner i årlig støtte. Vi bidrar til en konsentrasjon av økonomiske ressurser rundt meget gode forskere og forskningsgrupper. Dette leder i neste omgang til økte muligheter for å tiltrekke seg andre etablerte forskere, også utenlandske, og det gir finansiering av lovende stipendiater. Så langt har vi mange signaler på at dette har vært vellykket. Sentrene er blitt kraftsentra og er med på å forandre forskningslandskapet. Dette har kunnet skje fordi vertsinstitusjonene følger opp med egne midler og god tilrettelegging. Forskningsinstitusjonene har vist at de har betydelig strategisk handlingsevne.

NETTOPP NÅR Forskningsrådet tar i bruk sterkere virkemidler og bruker mer av pengene for å følge opp strategiske mål, trenger vi universiteter og høgskoler som gjør selvstendige vurderinger av hvor mye dette skal påvirke egne ressursvalg. Hvis ikke denne forutsetningen er på plass, vil en endring av Forskningsrådets arbeidsmåte kunne gi uheldige utslag ved at man vrir egne ressurser mot hva man tror gir best uttelling og slik kan svekke fagområder man ville ønske å utvikle. Institusjonenes strategiske ansvar vil for eksempel også gjelde vilkårene for fri grunnforskning. Behovet for strategisk ledelse henger også sammen med at forskning er svært ressurskrevende og krever nasjonal samordning. Dette kan ikke bare skje gjennom Forskningsrådet alene. Institusjonene må være tungt med, ikke minst i forhold til utstyr og annen omfattende infrastruktur. Forskning muliggjøres og begrenses av investeringer i avansert utstyr, det må være godt samvirke mellom beslutninger om slike investeringer og faglige satsingsområder.

PROBLEMSTILLINGER knyttet til institusjonelt ansvar og ledelse, har også kommet opp i forbindelse med forskningsfusk. Store samfunnsinstitusjoner med svært viktige oppgaver og med omfattende ressurser, må ha et betydelig ledelsesmessig engasjement for å sikre at gode systemer er på plass og at de følges.Noen har ment at sterkere strategisk ledelse på institusjonsnivå og en tydeligere faglig ledelse på avdelings- og gruppenivå, skulle true den enkeltes faglige utfoldelse og kreativitet. Men selv om våre høyere forsknings- og utdanningsinstitusjoner har oppgaver i samfunnet som krever betydelig individuell frihet, kan ikke dette begrunne svak ledelse. Jeg mener at god ledelse tilpasset kunnskapsorganisasjonens forutsetninger, er nødvendig for å ta ut det faglige potensial som ligger i en god stab. Vi må derfor også utvikle de faglige lederrollene, både på instituttnivå og innenfor prosjektene. I mer enn ti år er vi blitt fortalt av internasjonale evalueringspanel at vi kunne brukt ressursene våre bedre om vi satset mer på faglig ledelse. Vi er ennå ikke i mål her.

FLERE NORSKE forskningsgrupper hevder seg meget godt internasjonalt, og det skjer en kvalitetsforbedring i hele bredden. Dette er meget viktig fordi det nå også er satt opp klare politiske mål for norsk forskning: Kvaliteten skal forbedres, internasjonaliseringen forsterkes, investeringene skal økes og satsingsområder er pekt ut. Det er få nasjonale mål som er viktigere i vår tid enn å utvikle Norge som kunnskapssamfunn. Dette slår inn i vår evne til verdiskaping, vår evne til å realisere velferdsmessige mål og vår evne til å utvikle oss som kulturnasjon i bred forstand. De høyere utdanningsinstitusjonene er her blant våre viktigste aktører. Ingen må få tvile på at ikke ambisjonene ved hver enkelt institusjon er på høyde med dette og at forutsetningene - faglig, organisatorisk og ledelsesmessig - er på plass.