Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Universitetet i Oslo synker

UiO raser nedover på internasjonale rangeringer. Likevel kritiseres ledelsen, blant andre av Norsk Tjenestemannslag, når den forsøker å gjøre noe med situasjonen.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

RANGERINGEN AV VERDENS 200 beste universiteter i Times Higher Education Supplement (THES) er nettopp publisert (6.10.06). Sammenlignet med i fjor synker UiO 39 plasser, og er nå nede på 177. plass. Foran finner vi nordiske naboer, med København universitet på 54. plass. Sverige har fire universiteter foran UiO. India har et universitet på 57. plass. Foran UiO/Norge finner vi land som Thailand, Taiwan og India. Kinas beste universitet er på 14. plass. Australia har ti universiteter foran UiO, det beste på 16 plass.Tross alle svakheter ved denne type rangeringer, ser det ut til å være en trend at UiO synker. Både i målingene fra THES og fra Jiao Tong-universitetet i Shanghai er det en tendens til at det norske flaggskip innen høyere utdanning kommer stadig dårligere ut, og oftere bak flere utviklingsland.

SAMTIDIG MED DENNE deprimerende rangeringen kommer en skrekkpamflett fra Norsk Tjenestemannslag (NTL) ved UiO: «De vil telle alt du gjør - konsekvenser av målstyring og andre endringer ved UiO». Her hevdes det at universitetsdirektør Hanne Harlem vil skape et helt nytt universitet. Den tidligere Hydro-direktøren vil ha et markedsbasert universitet, styrt som en næringslivsbedrift. UiO-ledelsen hevder at både Kunnskapsdepartementet og Statens økonomireglement krever innført et system som viser UiOs faktiske måloppnåelse, hva den koster og hvem i organisasjonen som faktisk bidrar til resultatoppnåelse. NTL skriver at dette er usant. Det er Universitetsloven som uttrykker sannheten: UiO kan selv velge om institusjonen vil være mål- og økonomiansvarlig overfor Staten og skattebetalerne, eller la være.

ET UIO PÅ 177. PLASS internasjonalt kan tyde på at universitetsdirektøren har et stykke igjen, for å få organisasjonen til å prestere bedre. Om gjeldende karaktersystem henges på rangeringstenkningen, har alle de 200 universitetene bestått. UiO har fått E.Kritikken fra NTL overfor direktøren er drepende. Første forbrytelse er å ønske ansatte ledere i stedet for valgte. Det er udemokratisk. At resultatoppnåelse skal innrapporteres er heller ikke bra. Det er byråkratisk. Å gå bort fra lik lønn, og over til å lønne etter prestasjon er å belønne trynefaktoren. Målstyring er et annet skrekkmiddel direktøren anvender. Det betyr at toppledelsen setter opp prioriteringer for UiO. Eksempler på prioritering er: internasjonal publisering på fremragende nivå, oppnåelse av forskningsmidler fra EU, antall doktorgrader, studiepoeng pr student, søkertall og studiepoeng pr vitenskapelig ansatt. Konsekvensen av slik tenkning kan være at de instituttene som ikke publiserer nok internasjonalt, ikke legger seg i selen for å skaffe eksterne forskningsmidler eller ikke underviser slik at studentene lærer - de kan bli straffet med budsjettkutt.

INTERNASJONALT ER Harlem på linje med de universiteter som gjør det godt. Danmark er et nærliggende eksempel. Drastisk omorganisering av styring og ressursbruk synes å føre oppover i internasjonale rangeringer.NTL mener direktørens politikk er i strid med folkeviljen og rektorvalget. Det kan bli rimelig interessant i tiden fremover å observere om det er den folkevalgte og fremragende matematikkprofessoren fra fagforeningen Forskerforbundet og hans styre, eller direktør Harlem, som faktisk styrer UiO. NTL hevder at demokratiutviklingen allerede er ute av kontroll. Det sies rett ut at demokratiet er tapt. Med henvisning til Janne Carlzons kjente slagord, «Snu pyramidene», hevdes det at UiO-pyramiden nå er snudd - den gale veien. Den virkelige makten sitter i toppen, ikke i massen av forskere og administratorer. Studentene oppfører seg rart. I den interne debatten ved UiO hevdes det at mange studenter verken har skjønt hva et virkelig universitet er, eller hva demokrati er.

SOM OM IKKE direktørens næringslivsstyring var nok. I vinter gav arbeidsretten kunnskapsminister Øystein Djupedal medhold i opphevelse av en særavtale som gav alle vitenskapelig ansatte automatisk rett til 50 % av arbeidstiden sin til fri forskning. Kunnskapsministeren så den som uhensiktsmessig for landets utdanningspolitiske målsettinger. Bak endringen lå en viss skepsis til at ikke alle ansatte brukte halvparten av tiden sin til særlig mye forskning. For noen år siden hevdet en fakultetsdirektør at dersom kun omfanget av vitenskapelig publisering skulle bestemme bevilgningene, ville fakultetet miste 70 % av sine bevilgninger. NTL hevder at forskningsfriheten nå forsvinner. Vekten på resultater, særlig internasjonal publisering, truer bredden, originaliteten og uavhengigheten i forskningen, og vil gjøre UiO til en «hvilken som helst annen kunde- og toppstyrt kunnskapsbedrift». Hele nyordningen hevdes å være et system som bygger på mistillit til de ansatte.

DET ER NÆRLIGGENDE å se et UiO på 177. plass i verden i sammenheng med det bilde av indre motsetninger som nå offentliggjøres. Det er åpenbart at ledelsen (støttet både av Kunnskapsdepartementet og Statens økonomireglement) ønsker å endre organisasjon og ressursbruk slik at UiO kan prestere mer på linje med universiteter i andre land. Dette ønsket støter an mot to alvorlige hindringer. For det første ligger det fortsatt i ryggmargskulturen ved UiO at det er de som er ansatt og studerer der som reelt skal styre institusjonen. Det er udemokratisk, uetisk (truer forskningsfriheten) og uttrykk for mistillit om departementet prøver å styre. Det foregår altså en maktkamp om styringen. For det andre er det stor og antakelig økende uenighet mellom tunge aktører innad ved UiO. Mens det blant de vitenskapelig ansatte, særlig de som anser seg som fremragende, er atskillige som ønsker hardere prioritering på områder hvor UiO kan hevde seg internasjonalt, er mange administrativt ansatte nokså unisont i favør av et system med minimal kontroll. Blant de lite ambisiøse eller svakt presterende vitenskapelige er det også liten sans for effektiviseringstiltak. Blant studentene er det fortsatt en god del som støtter «det gamle, frie universitet», men stadig flere uttrykker bekymringer for å få vitnemål fra en institusjon som har fått E i internasjonal sammenligning.