Universitetet i Oslo ved et veiskille

I DE FLESTE europeiske land skjer det for tiden store forandringer i universitetssektoren. Det gjelder måten universitetene organiseres på, det gjelder finansieringsordningen, det gjelder måten studiene organiseres på og det gjelder universitetenes oppgaver og plass i samfunnet. Prosessen er delvis begrunnet i Bologna-avtalen, altså et ønske om å gjøre Europa til ett utdannelsesområdet, men også i erkjennelse av at den fremtidige verdiskapningen er avhengig av velfungerende forskningsmiljøer. Et av veivalgene vi står foran er utformingen av ledelsesstrukturen ved universitetene. Den nye universitetsloven åpner for flere muligheter, som spenner fra en konsernmodell med alle ledere ansatt og uten kollegiale organer, til den modellen vi stort sett følger ved UiO idag med et stort innslag av valgte ledere og demokratiske styrende organer. Det er vår overbevisning at blant mulighetene loven gir, er den modellen vi praktiserer i dag den å foretrekke. Det er en demokratisk ordning som gir en nødvendig medbestemmelse; den gir faglig legitimitet og sikrer en nødvendig vitenskapelig kompetanse hos ledelsen. Det er hverken nostalgi eller konservatisme som dikterer et slikt standpunkt, men troen på at det er det beste utgangspunktet på veien videre; at det er nødvendig for at UiO også i fremtiden skal være blant Europas bedre universiteter.

VI ER OGSÅ opptatt av å motvirke en ny type lederkultur der ressurser og makt sentraliseres til toppene, samtidig som ansatte i økende grad må bruke av sin verdifulle tid til å avgi rapportere og evaluere sitt arbeide. Rigide, topptunge systemer er uegnet for en organisasjon som hele tiden skal utvikle ny kunnskap.Når man snakker om «kvalitetsreformen» er det viktig å ha klart for seg at den har tre adskilte komponenter: I tillegg til styringsstruktur rommer den også en budsjettmodell og en studiereform. Studiereformen har mange gode sider. Det er sunt å gjennomgå undervisningsporteføljen med visse mellomrom, slik det også tidligere jevnlig har skjedd ved Universitetet i Oslo. Tyngst ble nok overgangen ved Det humanistiske fakultet, der reformen ble koblet sammen med svære organisatoriske og faglige endringer som store deler av lærerstaben har stilt seg kritisk til. Kvalitetsforbedringen ligger i muligheten for bedre lærer/student-kontakt og en tettere oppfølging av studentene. Når det gjelder det faglige nivå er reformen kanskje av mindre betydning - et aspekt som har vært lite nærværende i diskusjonen. For øvrig er reformen først og fremst en kvantitetsreform - det stimuleres blant annet til raskere student-gjennomstrømning.Studiereformen har sine ulemper - forkortede studier og liten tid til fordypning, mindre valgfrihet, en tung eksamensordning, en dårlig sensurordning og dårligere tid til forskning for de vitenskapelige ansatte - men en del av disse kan bøtes på ved en gjennomgang av ordningene.

SLIK BUDSJETTMODELLEN er i dag er det en sterk kobling mellom studiepoengproduksjonen og bevilgningene som, spissformulert, fører til at studentenes fagpreferanser styrer forskningspolititkken. Fag som er viktige og som vi vil skal være store, tappes for midler om de rekrutteringsmessig er i en bølgedal. Ikke minst gjelder dette flere av de sentrale realfagene. Semiautomatiske budsjettmodeller har også en stygg tendens til å produsere uventede og ikkeønskede effekter, og avhenger av parametre som ofte er mer eller mindre vilkårlig satt - vekten studiepoengene i de forskjellige fagene gis, er et eksempel. Vi mener at innslaget av en slik kobling i den interne budsjettering bør reduseres kraftig. Uavhengig av universitetsreformene, er de lover og avtaler som regulerer våre arbeidsforhold også under endring. For de vitenskapelige ansatte er kanskje det viktigste punktet i så måte at den såkalte 50/50 regelen som garanterer en noenlunde lik fordeling av arbeidstid mellom forskning og undervisning for den enkelte, under angrep. Vox Academica gjorde et forsøk på å få regelen lovfestet, dessverre bare med delvis suksess. Vårt rektorat vil ta den inn i de lokale avtaler. For de teknisk administrativt ansatte vil vi stå for en linje som skaper et godt og trygt arbeidsmiljø om nødvendig gjennom lokale tilpasninger.

EN KORSVEI som universitetssamfunnet også snart kommer til, er skiltet med \'Mer effektiv statlig bygge- og eiendomsforvaltning». Dette er en utreding hvis konklusjon vil frata oss vår egen bygningsmasse, med blant annet husleieordninger som konsekvens. Muligens blir vi diktert retningen i akkurat det veikrysset, men vårt rektorat vil tungt arbeide for at vi beholder bygningene våre. En klar forandring i både norsk og europeisk forskningspolitikk er en forskyvning av balansepunktet mellom grunnforskning og anvendt eller næringsrettet forskning. Det er vel ingen av rektorkandidatene som er uenige i at et universitet skal vektlegge og aktivt stimulere til utvikling på begge fronter, men den langsiktige grunnforskningen må allikevel være våre hovedoppgave. Selv om slik forskning bare på lang sikt - og ikke nødvendigvis alltid - gir uttelling i form av nyttige produkter, legger den en kunnskapsmessig basis for fremtidig nytte. Den gir landets beste intellektuelle trening, og det er nettopp den vitenskapelige kompetansen som gjør oss interessante for våre samarbeidspartnere. Om ikke vi pleier grunnsforskningen, oppfyller vi ikke vårt samfunnsmessige ansvar, og på lengre sikt vil vi undergrave vårt viktigste konkurransefortrinn. Det er påtagelig at ordet grunnforskning ikke forekommer en eneste gang i rektorkandidat Fanny Duckerts kronikk i Dagbladet 10. august - der hun legger opp til en debatt om sentrale forskningspolitiske problemstillinger - mens vendinger som innovasjon og næringsrettet forskning er frekvente. Har det noe å gjøre med at hennes prorektorkandidat, med ansvar for forskning, er grunnlegger av Gründerskolen?

ET FUNDAMENTALT prinsipp ved universitetet er at den enkelte forsker eller det enkelte fagmiljø fritt skal kunne velge problemstillinger og metode og fritt skal kunne publisere sine resultater. I sin kronikk balanserer Duckert denne friheten mot «behovet for å utvikle nasjonale og internasjonale spissmiljøer». For vårt rektorat er denne friheten essensiell. Vi vil selvsagt understøtte spissmiljøer, men vi skal huske på at det ved siden av miljøene som høster heder og ære og når opp i konkurransen om store bevilgninger, det være seg fra Forskningsrådet eller Brussel, finnes en rekke svært gode miljøer og enkeltforskere som kanskje ikke hadde marginene på sin side, eller som ikke passet inn i utlysningens format. Disse danner grunnfjellet i UiOs hovedaktivitet og må også sikres gode forskningsvilkår. Det er meningsløst å ansette kompetente forskere som så mangler driftsmidler til å drive sin forskning på en adekvat måte.Mange har påpekt at det ikke er stor forskjell på de fem rektorkandidatenes programmer, men velgerne bør i tillegg til å lese deres programmer, lese hva de skriver i sine avisinnlegg og lytte til hva de sier. Det er ikke alltid et klart samsvar.