MÅ BIDRA: Universitetene har et spesielt ansvar for å bidra med kontroversielle innspill til offentlig debatt, mener Hjelseth. Foto: NTB Scanpix
MÅ BIDRA: Universitetene har et spesielt ansvar for å bidra med kontroversielle innspill til offentlig debatt, mener Hjelseth. Foto: NTB ScanpixVis mer

Universitetets ansvar for debatten

Universitetene har et større ansvar for å bidra med frimodige ytringer.

Debattinnlegg

Lars-Christian U. Talseth bekymrer seg i Dagbladet 6. februar over at instituttsektoren bidrar for lite med innspill til offentlig debatt. Han har nok rett i at mange forskere nærer en - muligens overdreven - frykt for å bli brukt i en medielogikk som er den akademiske institusjonen fremmed. Men han bør ikke pålegge instituttsektoren et større ansvar enn universitetene.

Den samfunnsvitenskapelige instituttsektoren er i dag meget hardt presset. Spesielt gjelder dette forskning som har en langsiktig karakter, hvor den umiddelbare «nytten» er usikker eller uklar. Men det gjelder også i markedet for mindre og rent anvendte prosjekter, hvor en rekke temmelig lettbeinte analysebyråer, utredningsinstitutter og rene konsulentfirmaer har etablert seg, og konkurrerer om forskningsmidler.

I denne situasjonen finner mange forskere det tryggest å gå stille i dørene, både når det gjelder å uttale seg kontroversielt om tema fra sine egne forskningsfelt, og når det gjelder å kritisere selve systemet for forskningsfinansiering. Forsiktigheten er beklagelig, men forståelig. Behovet for å holde seg inne med potensielle oppdragsgivere gjør rommet for offentlig debatt trangere. Er forskere avhengige av oppdrag, er de mindre frie enn om de har basisfinansiering. Vil man bidra til frisk offentlig debatt, er derfor tankesmiene en vel så god plattform som instituttsektoren, selv om det kan gjøre debatten mindre forskningsbasert.

Dette kan naturligvis lyde en smule paranoid, men det har definitivt rot i virkeligheten. Fordi mye av samfunnsforskningen nærmest pr. definisjon er politisk, og uvegerlig har politiske implikasjoner, er både oppdragsgivere og samfunnsforskere naturligvis fullt klar over at prioriteringer mellom søknader har en politisk dimensjon i tillegg til faglige og økonomiske vurderinger. Har man tonet flagg som forsker, er man mer henvist til politisk godvilje.

Universitetene derimot, har (inntil videre) en grunnfinansiering som gjør forskerne mindre avhengig av oppdragsgivere. Derfor har vi et større ansvar enn instituttsektoren for å bidra med frimodige ytringer. Konsekvensene av å tale makta midt imot er langt mindre. Etter hvert som kravene til ekstern finansiering dessverre blir større, er det rett nok grunn til å frykte at også universitetene vil pålegge seg selv restriksjoner. Men inntil videre er det vi som har et spesielt ansvar for å ytre oss kontroversielt om vi finner det påkrevet.