Universitetets rolle i samfunnet

NYLIG BLE JEG møtt av en opphisset leder i en stor norsk kulturbedrift, som ønsket å utfordre meg. Han var selv det vi kaller en «typisk 68-er» og hadde lang fartstid på Blindern. «Hvorfor har vi fått så mange usedvanlig dumme ledere i næringslivet?» utbrøt han. «Hva er det vi har gjort som har resultert i så mange udyktige og kompetanseløse ledere? Hvorfor gikk vi på Universitetet i så mange år og lærte om vitenskapsteori, kritisk tenkning og etisk refleksjon, og så nøyer vi oss med dette!» Hvor mye empirisk belegg for sin høyst unyanserte påstand min opphissede venn hadde, er jeg noe usikker på, men han medvirket i hvert fall denne kvelden til at flere av de tilstedeværende begynte å diskutere forholdet mellom BI og Universitetet, mellom høyskoler og universitet, og ikke minst ble det starten på en langvarig prat om Universitetets rolle og plass i samfunnet slik vi ideelt ønsker det.

OG HVORDAN ønsker vi det? Først og fremst skal et universitet være den sentrale institusjonen for kritisk refleksjon og utviklingen av ny kunnskap vi har i et land. Kritisk betyr her å være oppriktig søkende og undersøkende i motsetning til å lære seg å etterape andres dogmer og teorier. Det betyr samtidig at den som skal utdanne og undervise studentene ved et universitet, har som en av sine viktigste oppgaver å legge til rette for at studentene utvikler en slik kritisk og søkende innstilling. Faglig formidling skal ideelt sett være eksempler på en systematisk form for analyse og begrunnelse av argumenter, som skal oppmuntre og vise studentene hva som kjennetegner kritisk tenkning. Videre innebærer dette at man må ta høyde for at alle teorier og vedtatte sannheter kan komme til å bli debattert og forkastet. Og her kan vi også se sammenhengen mellom demokratiske verdier og rollen et universitet skal spille: Å være leverandør av kritisk tenkning innebærer at mange kan få sin overbevisning omkalfatret og miste sine politiske, etiske, teknologiske, estetiske og religiøse holdepunkter. Men det er det verdt. Og det tåler også et demokratisk samfunn. Det er det som driver et demokrati fremover. Det er sånn sett verre å gå ut fra et universitetsstudium som en som motstandsløst godtar andres meninger og teorier, enn en som har oppnådd ny, «negativ» viten. Det er også her verdt å minne om at det finnes god og dårlig tenkning. Det er ikke slik at vi blir født med et visst nivå eller grad av tenkning, slik noen synes å mene at intelligensen kan testes og måles uavhengig av alder, kultur og miljø - men god tenkning kan læres ved langvarig øving. På et universitet er det nettopp den gode tenkningen som skal stå i sentrum, den som kjennetegnes av å være fantasifull, nysgjerrig, analytisk, logisk og skapende. Her har vi også et demokratisk element: troen på at alle mennesker har en innebygd mulighet til læring og vitenskapelig kompetanse. Det er ikke det samme som å si at alle passer på et universitet, eller at det er ønskelig at flere av dagens norske innbyggere skal studere ved et universitet. Et universitetsstudium krever mest av alt en stor grad av innsatsvilje, nysgjerrighet og motivasjon.

I MOTSETNING TIL de fleste høyskoler har også Universitetene i Norge en særegen ordning med en obligatorisk eksamen i filosofi, vitenskapshistorie og etikk. Et leserinnlegg i Aftenposten etterlyste nylig mer allmenndannelse ved de norske universitetene, at det burde være slik at alle studenter på høyere nivå har vært igjennom en innføring i tverrfaglige emner (som i USA) - altså slik at en som har en mastergrad i biologi, også må ha tatt et kurs i et humanistisk og et samfunnsvitenskapelig emne - og vice versa. I dag er det slik at Examen Philosophicum ivaretar en stor grad av denne allmenndannelsen. Det betyr også at alle studenter som tar en grad på et norsk universitet, har fått en innføring i skillet mellom filosofisk refleksjon, vitenskapelig forskning og religiøs tro. En forutsetning for å bedrive god forskning og god forskningsbasert undervisning er nemlig at man opererer med et skille mellom på den ene siden den filosofiske refleksjonen som metodisk sett er provoserende og alltid systematisk undersøkende og søkende, og på den andre siden den vitenskapelige forskningen som er rettet mot et tema eller et objekt ut i fra en hypotese. Forskningen kan være mer eller mindre anvendt eller bestilt av eksterne aktører og inngå i et forskerfellesskap. Og til sist er det viktig å kunne skille mellom vitenskapelig forskning og religiøs tro; selv om også forskning kan sies å innebære følelser og mer eller mindre ubevisste oppfatninger, så er det graden av etterprøvbarhet og kravet til empiri som vil være til hjelp når slike skiller trekkes. Ikke dermed sagt at teologi og religion ikke kan være gjenstand for en vitenskapelig disiplin.

DET ER VANSKELIG å unngå en del fyndord og klisjéer når man skal beskrive Universitetets plass i samfunnet, men vi kan si at det er et konstruktivt dilemma som alltid vil prege en slik fremstilling: Et universitet skal både være bevarende og hegne om grunnleggende fagområder, samtidig som det skal endre seg i takt med at samfunnet endrer seg. Et typisk eksempel på endringsbehov er kjønnsforskningen som i dag er i ferd med å innta mange fag, og som ville vært utenkelig for noen tiår tilbake. Her er det sentralt at landets viktigste utdannings- og forskningsinstitusjoner er seg bevisst hvordan alt fra ansettelsesprosedyrer, faglig tilnæring og forskningsresultater kan være preget av kjønnsdiskriminerende faktorer. Og selv om Universitetet i Oslo i dag har en lang rekke internasjonale forbindelser og globale forskningsprosjekter, så er det viktig at det gjøres langsiktige investeringer i at slike forbindelser vil vedvare. Jeg har også lyst til å legge til her at selv om vi nok bør bli bedre til å samarbeide og dra nytte av andre lands utdannings- og forskningspolitikk, så er det også helt essensielt at vi tør kjempe for vår særegenhet. Ikke minst tenker jeg på det norske språket og den plass dette språket bør ha innenfor forskning og formidling. Jeg har selv skrevet min filosofiske doktorgrad på norsk, og oppdaget da at dette ble betraktet som noe nesten obskurt. At et fag som filosofi utvikles videre innenfor det norske språket, har slik jeg ser det, en klar verdi.

MEN TILBAK TIL min opphissede venn fra kulturlivet: Har næringslivslederne gått glipp av Examen Philosophicum? Og har min venn gått glipp av at vi satser på de gode grunnverdier ved universitetet, men også svarer på impulser utenfra, slik at vi for eksempel stimulerer kvinner til å bli ledere?