LAVT NIVÅ: Jens Stoltenberg holdt foredrag på Universitetet i Oslo i 2008. «Norske universiteter står på stedet hvil i internasjonale rangeringer, med andre ord, best blant de dårligste,» skriver kronikkforfatteren. Foto: Håkon Mosvold Larsen / Scanpix
LAVT NIVÅ: Jens Stoltenberg holdt foredrag på Universitetet i Oslo i 2008. «Norske universiteter står på stedet hvil i internasjonale rangeringer, med andre ord, best blant de dårligste,» skriver kronikkforfatteren. Foto: Håkon Mosvold Larsen / ScanpixVis mer

Universitetets utfordringer

Vil Stoltenbergs ettermæle skjemmes av en mislykket månelanding og en kunnskapsløs nasjon?

Den begredelige situasjonen ved norske universiteter fortsetter, til tross for fagre ord og lovnader fra regjeringen. Norske universiteter står på stedet hvil i internasjonale rangeringer, med andre ord, best blant de dårligste.

Regjeringen snakker vakkert om «den menneskelige kapitalen som vår viktigste ressurs» og at «kunnskap og kreativitet står fram som de viktigste drivkreftene for verdiskaping i samfunnet.» Men hvorfor sakker høyere norsk utdanning stadig akterut?

Inntil nylig hadde forskning og høyere utdanning en svak statsråd fra et enda svakere parti. Nå har vi ikke engang en egen statsråd med disse ansvarsområdene. Med slike prioriteringer avslører Stoltenberg at forskning og høyere utdanning ikke har noe prestisje i hans regjering. (Bildet på norsk høyere utdanning som et synkende skipet forsterkes når hans tidligere statssekretær og pressetalsmann forlater skuta og velger studier i USA framfor Norge). Slik forklares universitetenes manglende bevilgninger.

Mer penger er ikke løsningen alene, men å legge til rette for bedre finansiering er en god start. I tillegg til økte ressurser, må det stilles høyere krav til vitenskapelig ansatte og studenter, i tillegg til ledelsen.

Selv har jeg vært så heldig at jeg har studert ved University of London, samt at jeg har jobbet som forsker og undervist ved Harvard University. Opplevelser og erfaringer som setter det norske utdanningssystemet i grelt lys. For det er jo helt opplagt at utdanningssystemet vårt ikke kan overgå kvaliteten på dem som utdanner.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Derfor er det første man må gjøre å skaffe de beste professorene/forskerne (ansett gjerne ledende folk fra utlandet i kortere perioder), legge til rette slik at de kan blomstre, og sørge for at studentene får god undervisning, oppfølging og veiledning. Ganske opplagt skulle man tro, men fremdeles en mangelvare.

De beste universitetene i utlandet tiltrekker seg de beste professorene fordi det akademiske nivået er høyt, noe som gir et stimulerende og utfordrende miljø. Det etterstrebes å utvikle fagmiljøer hvor professorene har ulik forståelse for og tilnærming til fagfeltet. Stor akademisk pluralitet gir større akademisk frihet. I Norge snakkes det om akademisk innavl, et resultat av at fagmiljøene ved norske universiteter ofte er for ensartede og at rekrutteringen skjer innad i miljøet. Lite rom for forskjellige tilnærminger til fagfeltet forhindrer en dynamisk utvikling innenfra.

En løsning kan være å ansette flere professorer, og bevisst velge kandidater som kommer fra og representerer ulike miljøer innenfor samme fagkrets. Kriteriene for ansettelser bør følge det amerikanske tenure track systemet hvor kandidaten må komme med vesentlige bidrag innenfor sitt fagfelt i løpet av en 5- 7 års periode for å få fast ansettelse. Oppfylles ikke dette kravet bør kandidaten flyttes over på redusert lønn i tråd med hvor mye de foreleser og hvor mange studenter de eventuelt veileder.

Et annet virkemiddel er å drastisk øke antallet stipendiater. Dette kan finansieres ved å halvere dagens stipendiatsatser. Samtidig må man øke prestisjen forbundet med et stipendiat, oppfordre til samarbeid på tvers av fagdisipliner og fremme frie forskningsprosjekter uavhengig av instituttets faglige kompetanse.

Men de beste universitetene er også avhengig av gode og motiverte studenter. Ved internasjonalt ledende universiteter handler hverdagen om å tilegne seg kunnskap. Alt er lagt opp omkring læring. Slik er det ikke i Norge. Norske universiteter har store mangler når det gjelder essensielle ressurser som tilgang til bøker, tidsskrifter, annet utdanningsmateriell og kvalifisert fagfolk på bibliotekene når de en sjelden gang er åpne.

VIL HA MER KONKURRANSE:  Det burde være hard kamp om de beste professorene og studentene, skriver Frode Saugestad. Foto: Brian Cliff Olguin
VIL HA MER KONKURRANSE: Det burde være hard kamp om de beste professorene og studentene, skriver Frode Saugestad. Foto: Brian Cliff Olguin Vis mer

Ved å legge mer til rette for læring kan man også kreve mer av studentene. Det trengs, for norske studenter er passive. Pensum burde fordobles, fordi det leses for lite og det skrives for få oppgaver, i alle fall innenfor humanistiske og samfunnsvitenskapelige fag. I Norge kommer studentene på universitetet for å bli opplært, ikke for å lære.

Et viktig virkemiddel kan være tettere oppfølging fra ledende professorer. Ved å kreve mer faglig innsats fra professorene forhindrer man at underbetalte, umotiverte til dels kunnskapsløse studenter på masternivå leder seminarer og deler av undervisningen. Nærhet til faglig ekspertise er stimulerende. Doktorgrad eller tilsvarende erfaring burde være et minimumskrav for å undervise ved norske universiteter.

Et spennende utdanningsmiljø, med de beste lærerne og utmerkede ressurser, tiltrekker seg også de beste og mest ambisiøse studentene. Og motiverte studenter presterer bedre. Glimrende lærere og studenter generer igjen mer penger som kan brukes til forskning, og igjen til å forbedre studietilbudet til studentene.

Det som til sist er avgjørende for å gjennomføre disse endringene er at det legges til rette for konkurranse mellom universitetene. Man trenger store institusjonelle reformer som oppfordrer og premierer institusjonene for å legge grunnlaget for at de vitenskapelig ansatte sammen med studentene skal produsere mer og bedre kunnskap.

Det burde være hard kamp om de beste professorene og studentene. I dagens situasjon er det ofte studentenes geografiske tilhørighet som avgjør valg av studiested, ikke de ulike universitetenes unike tilbud. Hvis universitetene måtte konkurrere om de beste studentene ville de bli tvunget til å prioritere kvalitet, kvantitet og bredde i undervisningstilbudet.

På sikt kan vitenskapelig ansatte og studentene dra lasset sammen og sørge for at deres egen institusjon til enhver tid er ledende både faglig og økonomisk. Et slikt løft kan gjøres mulig ved at framtidas finansiering av norsk høyere utdanning ikke ligger gjennom årlige bevilgninger over statsbudsjettet, men i fondering. Dette kan sikre bedre drift som igjen legger grunnlaget for universitetenes viktigste rolle: å produsere ny, god og nyttig kunnskap som overføres til samfunnet gjennom studentene.

Regjeringen har i dag en unik mulighet til å løfte høyere norsk utdanning opp på nivå med de beste internasjonale universitetene. Men fagre ord og festtaler gir ikke norsk ungdom mer og bedre kunnskap. Det kreves handling.

Den gordiske knuten som knebler høyere norsk utdanning strammes ytterligere for hvert år regjeringen Stoltenberg er ved makten.

Nå gjenstår det å se om regjeringen har vilje, evne og kunnskap nok til å skape det kunnskapssamfunnet de har snakket om i flere år. Og om Stoltenbergs ettermæle vil skjemmes av en mislykket månelanding og en kunnskapsløs nasjon.