Universitetsdebatten: Forskeren og revisoren

Riksrevisjonen beskjeftiger seg ikke lenger bare med tall, men med politikk. Det fordrer en politisk avklaring.

DEN KANSKJE mest sentrale side av den mangslungne universitetdebatten vi har for tiden, er at mange forskere føler at deres kreative rom blir stadig mindre. Hittil har diskusjonen dreiet seg om styring og ledelse, men nå kommer også maktmidlene, blant dem Riksrevisjonen. De fleste tror Riksrevisjonen kun påser at vi ikke stjeler av kassen - eller kjøper piano. I liket med Politiet er Riksrevisjonen en etat man ikke diskuterer med, for de er jo begge våre voktere. Problemet er bare at Riksrevisjonen etter hvert har fått en mer utflytende rolle. Gjennom det som kalles forvaltningsrevisjon beskjeftiger Riksrevisjonen seg ikke lenger bare med regnskapsmessige sannheter, men med politikk. Når Riksrevisjonen ikke lenger forvalter en sannhet de fleste nødvendigvis er enige i, må den kunne stå til ansvar for sine synspunkter i det offentlige rom.Hva er det så revisjonen vil? I «Innstilling nr.119 (2004-2005) til Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité vedrørende Riksrevisjonens undersøkelser av virksomhetsstyringen ved universitetene» heter det: «I planleggingen av virksomheten er den største svakheten fravær av konkrete målsettinger og resultatmål for hva som skal oppnås på kort sikt, noe som er en forutsetning for målrettet og effektiv drift.» De fleste forskere vil si at fravær av kortsiktige resultatmål er en forutsetning for kreativ virksomhet, og dristige forskningsprosjekter. Det er også uklart hva som skal måles og hvor kortsiktig. Skal en filosof som skriver en bok for eksempel avkreves 200 sider i februar og 300 i mars? Er revisjonen opptatt av hva som skal stå på sidene, eller skal ikke det måles?

ETTER AT REGJERINGEN ville innføre en resultatbasert forskningskomponent i budsjettene. var jeg selv med å utarbeide et system for måling vitenskapelige publikasjoner. I vår rapport «Forskning med tellekanter» konkluderer vi med at det var gunstig å registrere publikasjoner særlig med tanke på å få en bedret publiseringspraksis. Man kunne nok også plukke opp publikasjonssvikt, men vi mente likevel at slike systemer alene ikke var velegnet til å måle verken forskningskvalitet eller kvantitet. Vi var sterkt opptatt av at systemet kun måtte brukes til å fordele en relativt liten del av midlene og kun på større organisatoriske enheter. Enkeltforskere måtte vurderes ut fra lesning av deres publikasjoner. Det var videre en unison oppfatning at slike systemer ikke kunne brukes kortsiktig selv på større enheter. Vi flagget klart at, sin finurlighet til tross, ville slike systemer være så usikre at de ville kunne gi store utilsiktede virkninger dersom de ble for styrende for adferden. Virksomheten kunne lett dreies bort fra det viktige og riktige, til det som bare er lett målbart. Ingen hadde forestilt seg at slike systemer skulle gjennomsyre hele virksomheten slik Riksrevisjonen nå ber om.Utdannings- og forskningsdepartementet tar prisverdig til motmæle i innstillingen, men Riksrevisjonen repliserer at riktignok har den «forståelse for at mange sider av universitetenes virksomhet er vanskelig å måle» men «Formulering av mål og konkretisering av disse er imidlertid en forutsetning for å kunne følge opp virksomheten og for å vurdere hvorvidt virksomheten har oppfylt planlagte mål». Etter det jeg forstår krever altså revisorene at vi skal måle, selv om mye av det vi driver med ikke skulle være målbart. En styringsideologi skal altså bestemme virksomheten, det er ikke virksomhetens art som skal bestemme styringsmåten.

MAN KUNNE KANSKJE tro at revisjonen vil se stort på det, og kun kreve at store miljøer samlet skal kunne vise til en målbarhet i sine resultater, og at det derfor ikke vil påvirke den enkelte forsker eller lærers kreative hverdag. Men Riksrevisjonen er her klar: «God gjennomføring forutsetter nær sammenheng mellom fastsatte mål, de ansattes arbeidsoppgaver og måten arbeidsoppgavene blir utført på.» Det er uklart hvordan revisjonen mener dette skal kunne tilpasses et system med fri forskning, der den enkelte forsker eller forskningsgruppe selv skal kunne bestemme tema og metode i sin forskning slik Stortinget nylig forutsatte. Mener revisor at denne friheten ikke er forenlig med god regnskapsskikk?Riksrevisjonen nøyer seg ikke med å kreve at deres egen styringsideologi skal gjennomføres, de karakteriserer også den vi har: «Uformell styring gjennom kultur, tradisjon og dialog er framtredende.» Man er bekymret for at disse «svakhetene i universitetenes interne styringssystemer bidrar til en svekket overordnet styring». For meg er uformell styring et kjennetegn ved alle de kunnskapsorienterte eller kreative virksomheter jeg kjenner. Jeg vil heller ikke kunne kan ta ansvar for driften av et universitet som ikke styres av «kultur, tradisjon og dialog». Det er nettopp slike verdier som tross ufullkommenheter har gjort universitetsmodellen fruktbar for samfunnet - hittil. Konsekvensen av kontrollorganets merknader er for tiden til diskusjon i universitetenes ledelse, og jeg er som styremedlem nå invitert til å uttale meg om «styring ut fra verdier [må] balanseres i forhold til styring ut fra mer kortsiktige mål og resultatkrav» (Universitetsdirektørens notat).

ET ANNET mer komisk eksempel gjelder en såkalt kommunikasjonsplattform tilrettelagt av reklamebyrået Dinamo der det heter: «Visjonen [for UiO] skal blinke som et fyrtårn der fremme og gjøre det helt klart hvor vi skal. Visjonen skal sitte, både i hjertet og hjernen på folk». Internrevisjonen gjør i sin rutinemessige halvårsrapport fra 2004 i fullt alvor universitetsstyret oppmerksom på at enhetene ikke har «lagt vekt på å implementere» plattformen i tråd med dette. Jeg skal avholde meg fra ironisering om vanskeligheten og ønskeligheten av å «revidere» hva som sitter i «hjertet og hjernen på folk», særlig på et universitet. Det er også mulig feilen ligger i at vi har vedtatt en tåpelig plattform. For min egen del hadde jeg likevel ikke i min villeste fantasi trodd at planer og mål av denne typen skulle kunne bli et tema for våre kontrollinstan-ser.Det er viktig å få en politisk avklaring raskt på disse spørsmålene. Skal den styringsideologi som ligger i Riksrevisjonens innstilling få gjennomslag, vil det etter min mening ha store negative virkninger for produktiviteten og rekrutteringen ved universitetene. Trolig er også den bedriftsøkonomiske tenkemåten Riksrevisjonen representerer problematisk for annen virksomhet. Hvordan måles for eksempel «omsorg» på et sykehjem? Eller som Bo Enroth sier i en boktittel: «Hur mäter man vackert?»