Universitetsledelse og skylapper

UNIVERSITETENE: Professor Fanny Duckert gjør det enkelt for seg når hun i en artikkel 16.3 («Kan universiteter ledes?») avviser kritisk tenkning rundt universitetsledelse som «private næringslivsmodeller». «Ville de bli så meget bedre hvis de underla seg det private næringslivs premisser?» spør hun hoderystende. Det stilles spørsmål ved om universitetenes tradisjonelle ledelsesmodell, med valgt rektor som styreleder, er egnet til å møte egne utfordringer på den beste måten. Men alternativ tenkning hentes ikke nødvendigvis fra «det private næringslivet». Jeg tror faktisk ingen har foreslått det. Tore J. Fjell skriver i Aftenposten 12.3: «Det skjer store endringer i den akademiske verden både nasjonalt og internasjonalt. Alle endringene innebærer et betydelig økt press mot institusjonene om endringsvillighet. Utfordringen i det akademiske lederskap er å gå fra kollegial forvaltningskultur til profesjonell endringsledelse uten å miste institusjonens særpreg. .. Den debatten universitetene må ta på en fordomsfri måte, er om de eksterne endringskravene nå krever en annen ledelsesstruktur». Dette skriver han på bakgrunn av bl.a evaluering av universitetsstyrene i Bergen og Oslo.

FANNY DUCKERT kunne, i stedet for å mane frem næringslivsspøkelset, spørre seg: Hvordan ledes kulturinstitusjoner som Norsk Folkemuseum, Nationaltheateret, Filharmonien, Rikskonsertene? Eller forskningsinstituttene? Eller de store helseforetakene? Dette er også institusjoner som legger vekt på «størrelser som ikke kan kvantifiseres eller prissettes», som Duckert skriver, også disse styres i forhold til «de vitenskapelig ansattes kunnskap og intellektuelle innsats». Man behøver faktisk ikke gå til næringslivet for å finne virksomhet der ledelse «knyttes til faglig legitimitet og åpen kommunikasjon», der «kolleger må stimuleres og anerkjennes», der «autoritetspersoners handlinger må begrunnes». Hvorfor gikk flertallet i Ryssdalutvalget inn for endringer av styringsordningene, noe som altså ble torpedert av tradisjonstro universiteter da saken kom til Stortinget for et par år siden? Hvorfor ser svenske og danske universiteter på oss med undring over at vi stadig opprettholder de gamle ordningene? Hva er erfaringene på de universiteter og høyskoler som, i motsetning til Oslo, har møtt utfordringer ved å legge om styringsstrukturen? For ikke å snakke om universiteter i England og USA som vi ellers liker å se opp til.

DEBATTEN OM om universitetsledelse, som i det siste er trukket opp av Tore J. Fjell og av Mandag Morgen, er for viktig til å avvises med slagord om et privat næringsliv som bare er opptatt av pris og kvanta. Det ville tjene debatten dersom ledelsesutfordringene ble tatt mer på alvor, helst på universitetenes egne premisser.