Universitetsplager i tradisjonens lys

Sommerens debatt om universitetsutdanningen og studentenes holdninger til studiene reiser viktige spørsmål: Har universitetene forfalt og mistet kontakten med sitt opprinnelige idégrunnlag? Hva er studentenes rolle i en moderne universitetsutdanning? Hvilke utfordringer står universitetene overfor?

Hittil har vi fått vite at mange skriveføre personer har sterke meninger om disse spørsmålene. Det er bra. Det er positivt at universitetenes situasjon og rolle i samfunnet settes under offentlig debatt.

For en forskersjel med erkjennelseslyst er det fristende å spørre: Hva vet vi egentlig om disse spørsmålene? Ikke så mye, dessverre. Det finnes ennå mye ugjort forskning på dette feltet. Dessuten er noen av de problemstillingene som reises, for eksempel om hvorvidt studenter har mer eller mindre erkjennelseslyst nå enn før, såpass vanskelige å besvare at myter og meninger stort sett fritt kan leve sitt eget liv. La meg likevel forsøke å antyde noe av det vi vet, slik at det blir lettere å forstå de spørsmål som tas opp. Med dette som utgangspunkt kan vi kanskje sirkle inn mangler ved universitetsutdanningen som det kan og bør gjøres noe med.

Det er ikke tvil om at universitetene har gjennomgått store endringer i løpet av en forholdsvis kort historie. Den kvantitative veksten er den mest slående. Bare det siste tiåret er tallet på universitetsstudenter nær fordoblet til rundt 70000. Derfor er det nok mindre stas å være student og ansatt ved universitetet i dag enn den gang det var et privilegium for de få og utvalgte. Dette kan i seg selv være nok til å avstedkomme nostalgisk tristesse. Men har veksten alene ført til grunnleggende endringer i undervisningsformer og studentenes motivasjon? Dette er det vanskelig å svare konkret på av to grunner. For det første ligger svaret delvis skjult i historiens halvmørke. For det andre er det store variasjoner fra fagdisiplin til fagdisiplin. La meg ta tingene i rekkefølge:

Artikkelen fortsetter under annonsen

Da Norge fikk sitt første universitet i 1813 var det ikke erkjennelsesmessige behov som lå til grunn. Universitetet var først og fremst en embetsmannsskole med ansvar for å tilfredsstille statens etterspørsel etter jurister, teologer, leger og lektorer med sentralforvaltningen, kirken, skoleverket og profesjonene som de viktigste avtakerne av arbeidskraft. Allerede fra starten av utviklet Det Kongelige Frederiks Universitet i Oslo to kjennetegn som siden har preget norsk universitetsutdanning.

For det første var universitetsutdanningen tett koplet til den offentlige forvaltning og statens behov for arbeidskraft. Den sterke ekspansjonen ved universitetene i dette århundret har å gjøre med nye og voksende arbeidskraftbehov, bl.a. for lærere i skoleverket, for helsepersonell og administratorer i den ekspanderende velferdsstaten. Det er ikke noe nytt at studenter flest er det som før i tiden litt foraktelig ble kalt «brødstudenter». Også ved de såkalte «frie» humanistiske, naturvitenskapelige og samfunnsvitenskapelige fakultetene har de fleste studentene studert med det høyst respektable motiv å få seg en jobb. Den nyeste manifestasjonen av koplingen til arbeidsmarkedet er dagens bruk av universitetene som arbeidsmarkedsregulerende tiltak.

For det andre legges det ved norske universiteter sterk vekt på eksamen, mens undervisningstilbudet har vært lite utviklet og dårlig organisert. Helt siden starten har universitetene sendt ut ett klart signal til studentene om hva som ventes av dem. Den avgjørende prøven er eksamen, og da gjelder det å kunne pensum. Hva studentene gjør i mellomtiden er deres egen sak. Hvis de vil følge undervisningen, som stort sett har vært organisert rundt gjennomgang av de ulike delene av pensum er det greit, hvis ikke er også det i orden.

De humanistiske og samfunnsvitenskapelige fagene bærer enda preg av denne tenkningen. I dag får studentene mye mer undervisning enn tidligere og følger den flittig, men målet er det samme, å lære pensum for å klare eksamen. Selv om enkelte professorer måtte prøve å fortelle studentene at erkjennelseslyst er viktigere enn pensumpugg, blir slike ord smårusk som lett feies av banen av det tunge budskap universitetene som institusjoner sender ut, godt hjulpet av Lånekassen og framtidige arbeidsgivere. Fremdeles brukes det forholdsvis store ressurser på å administrere kostbare eksamener som skal sikre at studentene veies og måles likt til eksamen. Norske universiteter er slik sett først og fremst eksamensgivende institusjoner, og spesielt på lavere nivå legges det mye større vekt på at studenter skal tilegne seg pensum enn på at de skal bruke sin fagkunnskap til noe.

Mye tyder altså på at de norske yrkesrettede, eksamens- og pensumorienterte universitetene gjennom hele sin historie har fått de studenter de har bedt om. Når representanter for universitetene - fra prokansler grev Wedel anno 1831 til professor Hagtvet anno 1998 - har beklaget seg over studentenes opptatthet av eksamen og jobb på bekostning av akademisk dannelse og erkjennelse, har det sammenheng med et tredje kjennetegn ved norske universiteter. De har vært omgitt av en ideologi om at universitetene er autonome kulturinstitusjoner som dyrker kunnskapssøking for kunnskapens egen skyld. I den grad universitetsansatte og andre tror at denne ideologien kan gi et realistisk bilde av dagens universitet som utdanningsinstitusjon eller representere forgangne tiders storhet, oppstår det et problematisk og muligens smertefullt misforhold mellom et opphøyet ideal og en noe mer prosaisk virkelighet.

Unntaksvis kan det forekomme situasjoner som ligner på idealet. Når nye fag etableres som enda ikke har funnet sin form og faste nisje i arbeidsmarkedet, befolkes det ofte av ildsjeler: faglige entreprenører og spesielt interesserte studenter. Hvis alt går bra kan de sammen utgjøre et tett, intenst levende og utfordrende faglig fellesskap i fagets første leveår. Etterhvert vil faget vokse, finne sin form og tiltrekke seg flere gjennomsnittsstudenter og mer gjennomsnittlige professorer. Fellesskapet er med like stor sikkerhet dømt til å være kortlivet som det er til å gjøre et uutslettelig inntrykk på de som får være en del av det. Mange av dagens universitetslærere i samfunnsvitenskapene hadde gleden av å oppleve slike fellesskap som studenter i fagenes etableringsfase på 1960- og 1970-tallet. De er ikke lette å gjenskape, men det kan neppe velmente formaninger gjøre noe ved.

Hva kan så gjøres for at universitetene kan bli bedre utdanningsinstitusjoner som kan skape større faginteresse blant studentene? Et alternativ til dagens pensuminnretting er at studentene vurderes etter hvor gode de er til å bruke sine kunnskaper til å analysere faglige problemstillinger. Dette kan gjøres ved hjelp av hyppig innlevering av skriftlige oppgavebesvarelser gjennom hele semesteret, der karakteren gis på grunnlag av noen av disse oppgavebesvarelsene. Den omleggingen som tok til rundt 1990 med å bedre undervisningen med større vekt på oppgaveskriving og smågruppeundervisning, bar i seg muligheter til å rette på situasjonen. Nå har den blitt rammet av budsjettkutt og overbelastning som i noen tilfeller gjør de tradisjonelle forelesningene til den eneste undervisningsformen som kan gjennomføres i praksis. Vi trenger reformer og ressurser dersom vi vil fremelske større faglig interesse hos studentene. Vi må også overvinne den motvilje som finnes i flere av universitetets fagmiljøer mot reformer som rykker dem ut av det tilvante undervisnings- og eksamensmønsteret.