TV-anmeldelse: «The Wheel of Time»

Unngår de to verste fellene

Men serieversjonen av «Tidshjulet» mangler likevel én veldig viktig fantasy-ingrediens.

Fantasy: Serieversjonen av høyt skattede «The Wheel of Time» kunne hatt godt av litt mer fantasi, mener Dagbaldets anmelder. Video: Amazon Prime Vis mer
Publisert

Over 90 millioner solgte bøker gjør Robert Jordans «Tidshjulet»-romaner til en fantasyserie større enn «Game of Thrones» var for ti år siden. Nå som bøkene omsider har funnet veien til skjermen er forventningene ditto høye. Selvsagt hos fansen, men også hos Amazon Prime, får man tro.

Ikke bare fordi de har investert 80 millioner dollar på denne sesongen og allerede bestilt en til, men også som en generalprøve til Amazons virkelig stormannsgale fantasyprosjekt, «Ringenes herre»-serien som kommer neste år og har en prislapp på rundt 7 milliarder kroner, skal vi tro de høyeste estimatene.

«Tidshjulet»

Fantasyserie

Tidspunkt: Premiere 19. november
Beskrivelse: Fantasyserie i åtte deler basert på de populære bøkene «Tidshjulet»
Kanal: Amazon Prime
Orginaltittel: «The Wheel of Time»

«Om serien følger bøkene vet jeg ikke, men alt her er løst nøyaktig etter boka.»
Se alle anmeldelser

Med slike summer i potten er serien nødt til å nå ut til et større publikum og fenge seere som ikke allerede har omfavnet bøkene. I så måte er det kanskje beleilig at undertegnede har minimal kjennskap til Jordans fantasyunivers på forhånd.

Den harde kjernen er herved advart.

Tidssyklus

På en ikke navngitt klode sørger Tidshjulet for en evig kamp mellom lys og mørke. Tidsaldre kommer og henruller i evige sykluser, mørke krefter tilblir, overvinnes av de lyse, for så å gjenfødes. Og sånn går nu dagan.

Handlingen starter likevel i ganske tradisjonelt fantasylandskap, det vil si et hovedsakelig europeisk og litt østlig inspirert middelaldersk føydalsamfunn, ispedd magi og monstre. Riktignok med noe som hinter om postapokalyptiske ruiner av moderne storbyer i det fjerne.

En dag får innbyggerne i en liten fjellandsby besøk av Moiraine Damodred (Rosamund Pike fra «Gone Girl»), en mystisk kvinne med magiske evner, og hennes samurailivvakt Lan Mondragoran (Daniel Henney). Ikke lenge etterpå blir landsbyen angrepet av olme minotaurer kalt trolloc-er. Tilfeldig?

På ingen måte. I landsbyen bor det nemlig fire tjueåringer som ifølge en profeti (det er alltid en profeti) potensielt kan være den reinkarnerte helten som skal overvinne ovennevnte mørke krefter. Som altså er på vei tilbake i verden. Moiraine er med andre ord på jakt etter denne klodens neste Dalai Lama, bare minus pasifismen, samtidig som mørkets tjenere gjør det de kan for å stoppe henne.

De fire kandidatene, blant dem Rand (Josha Stradowski) og hans kjæreste Egwene (Madeleine Madden) flykter med Moiraine og Lan for å komme seg i trygghet til et hvitt tårn kalt Det hvite tårnet.

Du trenger ikke ha mastergrad ved høgskolen i Hobsyssel for å skjønne at reisen deres så vidt har begynt.

To bøyger

«The Wheel of Time» gjør heldigvis mye riktig, i hvert fall sammenliknet med mange andre fantasyserier vi har fått å rutte med post-«Game of Thrones». Ikke minst smetter den unna de to største bøygene fantasyadapsjoner møter på.

Den første er å klare å presentere et nytt, intrikat univers med geografi, leksikontjukk forhistorie og mer eller mindre diffuse magiske regler på en måte som kjennes som en organisk del av handlingen, heller enn at serien stopper opp for å lese fotnotene på en wikipediaside for oss.

Den andre er å omsette plottet, som gjerne er en møysommelig, saktestekt heltereise og en hovedintrige som ikke skal forløses før om x antall mursteinsbøker, til noe som kjennes ut som håndgripelig og episodisk tv-drama, der framdriften er rapp nok til at man ikke faller av, samtidig som hver bestanddel kjennes viktig nok til at serien ikke bare trår vannet.

Ideelt sett uten å gjøre fans av bøkene fly forbanna.

Tiltalende bukett

Akkurat det siste skal ikke jeg uttale meg om, det er vrient å si hvor tro mot bøkene serien er. Noe som i seg selv egentlig er et godt tegn – det er heldigvis fint lite som kjennes ut som interne hint som fremmedgjør oss utenforstående. Handlingen og emosjonene hviler ikke på intrikat forkunnskap, man har skjønt at de må synes på skjermen for å telle.

I stedet skisseres universet på en lettfattelig måte – godt hjulpet av å basere seg på etablerte fantasykonvensjoner som dualistiske verdensbilder, profetier og utvalgte helter på motvillige reiser mot et tydelig definert mål, så klart. Handlingen gjør seg aldri avhengig av at vi må forstå noe særlig mer enn det grunnleggende. Man slipper forvirret å spørre seg «hva var greia med de hvitkledde folka der, igjen?», eller «trenger jeg egentlig vite hva en aes sedai er for å forstå denne scenen?».

Det gir overskudd til å engasjere seg i rollefigurene, som virker å være en tålelig tiltalende bukett arketypiske fantasyungdommer av typen «eplekjekk slyngel» og «jente med uforløste, magiske krefter». Ikke noe galt i det, så lenge det funker.

At den lykkes med det grunnleggende gjør serien verdt å henge med på i seg selv. Det høye produksjonsbudsjettet byr på storslagne landskap og heftige kamper, selv om sistnevnte er i overkant hektiske til å trigge adrenalinet for alvor.

Men så mange flere salgsargumenter på egne vegne enn det, har serien dessverre ikke. Der «Game of Thrones» kunne by på en distinkt, egen innfallsvinkel på fantasysjangeren ved både å omfavne og dekonstruere den, er «The Wheel of Time» akkurat som du forventer at en fantasyserie skal være.

Magien virvler i de samme hvite og svarte malstrømmene vi har sett tusen ganger før. Antrekkene og kulissene er fra Midgards svar på H&M og IKEA,. Orkenes– unnskyld trolloc-enes blodtørst er nyanseløs ondskap. Og de skumleste folka har alltid den svarte hetta sin dratt så langt ned i fjeset at de umulig kan se noe som helst.

Om serien følger bøkene vet jeg som sagt ikke, men alt her er løst nøyaktig etter boka.

«The Wheel of Time» skal kanskje være unnskyldt i og med at forelegget har formet sjangeren i så stor grad. Men det hadde jo vært moro om serieskapere begynte å tilnærme seg fantasy med litt mer fantasi.

Anmeldelsen er basert på de første fire episodene.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer