Stadig mer tankevekkende paralleller til en av partiets nesten glemte statsministre, kan hjelpe oss til å forstå hennes videre muligheter og utfordringer.

«Menneskenes hjerter forandres aldeles intet i alle dager», konstaterte Sigrid Undset i 1915. Mer enn 100 år seinere kan det tillegges at politikkens vesen og kampen rundt den også har endret seg mye mindre enn man ofte tror. Tidvis er det iøynefallende hvordan historien kan gjenta seg, og hvordan tidligere tiders politiske ledere og situasjoner kan hjelpe oss til å forstå dagens ledere og situasjoner. Lærdommene fra 1930-tallets kriseår ble for politikere i mange land en viktig bakgrunn for håndteringen av de siste tiårenes finanskrise. Bill Clinton kunne som president på 1990-tallet spart seg selv, sitt parti og sitt land for mange problemer, dersom han hadde kjent litt bedre til hvordan partifellen Grover Cleveland på 1880-tallet håndterte pikante anklager om sitt privatliv.

Theresa May har som statsminister i Storbritannia ikke hatt noen problemer med sitt privatliv, men har til gjengjeld viklet seg inn i stadig større politiske problemer. Nyvalget i juni ga ikke det styrkede flertallet for de konservative som May trodde på, og utløste slett ikke den krisen som hun håpet på for motkandidaten. Arbeiderpartiet og deres tidligere utskjelte leder Jeremy Corbyn fikk en klar framgang, mens de konservative mistet sitt flertall og måtte utvide regjeringen med et lett reaksjonært miniparti fra Nord-Irland for å bli sittende. May hadde en tilsynelatende suveren stilling ved påsketider, men vakler nå på forsommeren videre som en sterkt svekket statsminister.