UTFORDRINGER: Theresa May har som statsminister i Storbritannia ikke hatt noen problemer med sitt privatliv, men har til gjengjeld viklet seg inn i stadig større politiske problemer, skriver Lahlum. Foto: Toby Melville / NTB Scanpix
UTFORDRINGER: Theresa May har som statsminister i Storbritannia ikke hatt noen problemer med sitt privatliv, men har til gjengjeld viklet seg inn i stadig større politiske problemer, skriver Lahlum. Foto: Toby Melville / NTB ScanpixVis mer

Storbritannia:

Unngikk såvidt knockout

Theresa May kunne spart seg for mange av årets problemer dersom hun hadde hatt bedre kjennskap til sitt eget partis historie.

Meninger

Stadig mer tankevekkende paralleller til en av partiets nesten glemte statsministre, kan hjelpe oss til å forstå hennes videre muligheter og utfordringer.

«Menneskenes hjerter forandres aldeles intet i alle dager», konstaterte Sigrid Undset i 1915. Mer enn 100 år seinere kan det tillegges at politikkens vesen og kampen rundt den også har endret seg mye mindre enn man ofte tror. Tidvis er det iøynefallende hvordan historien kan gjenta seg, og hvordan tidligere tiders politiske ledere og situasjoner kan hjelpe oss til å forstå dagens ledere og situasjoner. Lærdommene fra 1930-tallets kriseår ble for politikere i mange land en viktig bakgrunn for håndteringen av de siste tiårenes finanskrise. Bill Clinton kunne som president på 1990-tallet spart seg selv, sitt parti og sitt land for mange problemer, dersom han hadde kjent litt bedre til hvordan partifellen Grover Cleveland på 1880-tallet håndterte pikante anklager om sitt privatliv.

Theresa May har som statsminister i Storbritannia ikke hatt noen problemer med sitt privatliv, men har til gjengjeld viklet seg inn i stadig større politiske problemer. Nyvalget i juni ga ikke det styrkede flertallet for de konservative som May trodde på, og utløste slett ikke den krisen som hun håpet på for motkandidaten. Arbeiderpartiet og deres tidligere utskjelte leder Jeremy Corbyn fikk en klar framgang, mens de konservative mistet sitt flertall og måtte utvide regjeringen med et lett reaksjonært miniparti fra Nord-Irland for å bli sittende. May hadde en tilsynelatende suveren stilling ved påsketider, men vakler nå på forsommeren videre som en sterkt svekket statsminister.

Artikkelen fortsetter under annonsen

May unngikk så vidt å slå knockout på seg selv, men slo et gedigent slag i luften og ga seg selv en kraftig ørefik med beslutningen om å foreslå nyvalg. Det var en risikabel u-sving ettersom May selv gjentatte ganger hadde avvist at nyvalg var aktuelt. Hun slo dessuten mot vinden og tidsånden, etter at de parlamentariske spillereglene var blitt endret for å gjøre det vanskeligere å skrive ut nyvalg. Kanskje inspirerte historien om 1983, da Margaret Thatcher skrev ut nyvalg og vant en knusende seier mot et radikalisert Arbeiderparti. Men det skjedde nesten fire år inn i valgperioden, og på en nasjonal begeistringsbølge etter seieren i Falklandskrigen. May foreslo nyvalg knapt to år inn i valgperioden, etter en tapt folkeavstemning og i en situasjon som var preget av misnøye og uro mer enn jubel.

Kanskje kunne May unngått feilvurderingen hvis hun hadde sett lenger tilbake i sitt eget partis historie – til en ganske glemt statsminister som hun har fått stadig mer oppsiktsvekkende likheter med. Vi må tilbake til 1923 for å finne det forrige eksemplet på en konservativ statsminister som skrev ut nyvalg så tidlig i en valgperiode, og finner der raskt flere tankevekkende likheter. Stanley Baldwin anno 1923 var fire år yngre enn Theresa May anno 2017. Men han var også en seint middelaldrende, moderat og lite karismatisk kandidat, som var blitt statsminister etter dramatiske hendelser og sterke motsetninger i eget parti. Baldwin hadde vært en lojal og solid statsråd for partilederen Bonar Law, som uventet vant flertall for de konservative ved forrige valg. Da Law på grunn av sykdom måtte trekke seg etter få måneder, falt valget på Baldwin mest fordi han ikke var den svært omstridte og for mange uakseptable Lord Curzon. Det minner mye om situasjonen i 2016, da May ble statsminister fordi David Cameron plutselig måtte kaste kortene – og fordi Boris Johnson var altfor omstridt og for mange uakseptabel. Passende nok endte både Johnson og Curzon i stedet opp som utenriksministere.

I likhet med May arvet Stanley Baldwin et flertall i Underhuset, men satte det før ett år var gått på spill med en risikabel beslutning om nyvalg. Det skjedde litt fordi han ønsket seg et personlig tillitsvotum fra velgerne, men mest fordi ønsket seg et styrket mandat for å gjennomføre en omlegging til et mer proteksjonistisk tollsystem. Det handlet mye om handelspolitikk både for Baldwin og May, og et grunnleggende problem for begge var opprivende uenighet om den i eget parti.

Det viste seg høsten 1923 at Baldwin feilregnet stemningen da han skrev ut nyvalg – og så ytterligere forverret skaden gjennom en feilslått valgkamp. De konservatives tidligere partileder og statsminister Arthur Balfour (som i parentes bemerket selv hadde stor kompetanse på å tape valg) konkluderte med at Baldwin åpenbart var en idiot, og at det nå bare gjensto å teste ut om han var en inspirerende idiot. Resultatet ble at de konservative mistet flertallet og at den lite inspirerende Baldwin måtte gå av som statsminister i januar 1924. Som partileder overlevde han bare fordi partiet var i for dårlig forfatning til å orke en ny lederstrid, og fordi ingen av de mulige utfordrerne var villige til å ta kampen.

Fortsettelsen av historien fra 1924 er noe mer oppmuntrende for May. Baldwin klorte seg fast som partileder, var få måneder seinere tilbake til Downing Street 10, og arbeidet seg gjennom en full femårsperiode der møysommelig opp til å bli en framgangsrik og folkekjær statsminister. Baldwin lyktes langt på vei med sine mål om styrking av økonomien og samling av folket. Det gjenstår å se om May kan følge hans eksempel de neste fem årene. Hun må nok i så fall gjøre det med en Baldwinsk tålmodighet og nøkternhet.

Det hører med til historien at Baldwin uventet tapte valget i 1929, men også at han fikk ytterligere en sjanse som statsminister og i 1937 gikk av på eget ønske. Ser man på innenrikspolitikken ble han ikke bare uventet langvarig, men også uventet framgangsrik som statsminister. Mye tyder imidlertid på at May, som Baldwin, for historiens seinere dom vil stå eller falle på sin håndtering av den utenrikspolitiske krisen hun ble kastet inn i. Med rette eller urette huskes Baldwin i dag best for sine motsetninger til Churchill og sin manglende våkenhet mot trusselen fra Hitlers Tyskland. To år før slutten av sin siste periode kom Baldwin i Underhuset med en av tidenes mest oppsiktsvekkende beklagelser fra en britisk statsminister, da han erkjente å ha tatt fullstendig feil i sin vurdering av framtida. Det er å håpe at Theresa May lykkes bedre med sin tids internasjonale utfordringer enn hva Stanley Baldwin gjorde – og at hun ikke som ham ender opp med å bli sittende for lenge.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook