Unni Drougge - helt ærlig

STOCKHOLM (Dagbladet): UNNI DROUGGE satte revers på Nabokovs Lolita-fortelling, og lot sin egen romanfigur Hella Hell stikke av med en 13-årig gutt. Da ble det bråk i Sverige. Om landets litterære establishment sier hun: - Det består av nekrofile menn med mose på.

- Jeg har ødelagt en hel ungdomsgenerasjon i Holmestrand!

Unni Drougge ler ut i den råkalde Stockholm-ettermiddagen. Hun begår arkeologiske utgravninger mellom brosteinene i Gamla Stan med sine høyhælte sko, og tenker tilbake til feriene på sin mors hjemsted, Holmestrand.

- De visste ikke hvordan det var å sniffe lim før jeg kom. Her kom jeg inn fra Sverige og ødela alt for dem. Til slutt fikk ikke ungene lov til å treffe meg.

Mye smerte

Bråket startet tidlig. I Norge er hun fortsatt så godt som ukjent, men det er knapt en svenske som har et likegyldig forhold til henne.

«Et av de mest spektakulære forfatterliv i Sverige noensinne», skrytes det i forlagets biografi.

Nuvel, det skal kanskje noe til å slå den fordrukne og angstherjede fortida i svensk litteratur. Men det skal ikke herske tvil om at det har vært sving over sakene også i Drougges tilfelle.

Hun havnet på psykiatrisk sykehus da hun var 16, startet Sveriges første punkband da hun var nitten, ble gift med en mann som hun fikk fem barn med - men som også var voldelig alkoholiker og mishandlet henne. Og som satte henne på porten da hun ville bli forfatter.

- Det har vært et vilt liv. Med mye smerter. Tung, privat smerte. Men til slutt hadde jeg fått nok av det. Jeg måtte skrive.

Og det kostet.

- Min mann ville aldeles ikke at jeg skulle skrive, og for vårt ekteskap var det dråpen. Det ble skilsmisse. Han begynte da straks å motarbeide meg. Han kastet meg ut av medieimperiet vi hadde bygd opp, blant annet med mote- og musikkbladet Slitz. Han knuffet meg ut, og der stod jeg på gata og måtte gå på sosialen for å få mat til meg og barna.

Unni Drougge (45)

  • Bor på Södermalm i Stockholm.
  • Fem barn.
  • Utgitt syv bøker siden debuten i 1994.
  • Har jobbet som designer og journalist.
  • Første oversatte bok til norsk i høst, «Hella Hells bekjennelser».

Lolita

Men bok ble det, og debuten «Andra sidan Alex» ble en publikums-og kritikersuksess. Boka ble også av mange sett på som et oppgjør med eksmannen. Hovedpersonene i romanen var ekteparet Alex og Sophie, og historien fortalte om deres liv i medieverdenen, hvori opptatt vold og alkohol.

Siden 1996 har Unni Drougge gitt ut sju bøker. Neste uke gir hun ut sin første bok på norsk, «Hella Hells bekjennelser». Drougge har rett og slett lånt Vladimir Nabokovs Lolita-historie, snudd den opp ned og flyttet den til Sverige. Den noen-og-førtiårige reklamekvinnen Hella Hell spiser unggutter til frokost, middag og kvelds, og oppdager til slutt drømmeobjektet: den 13-årige Jocke. Tematikken til tross: det er mye stor humor i boka.

- «Lolita» er for meg en veldig underholdende roman. Den er ganske komisk, med en svart humor som aldri riktig bobler helt til overflaten. Men hovedårsaken til at jeg ville skrive om Hella Hell skyldes rett og slett en provokasjon fra svenske menn. For det synes å bli en stadig større aksept her i landet for at eldre menn med penger og makt holder seg med stadig yngre kvinner.

- Jeg ville vende på steken. Kan menn voldtas? Og jeg fant ut, det kan de jo. En «kille» kan få ereksjon av skrekk, også.

Brudd med venner

- Hella Hell bedriver utstrakt forbruk av unge gutter og menn. Har det vært noen form for «method writing» her?

- Nå er det ikke så vanskelig for en kvinne på feil side av 40 å tenke seg slike situasjoner. Om du er ute på kjøttmarkedet er det virkelig ikke mange jevnaldrende menn igjen i sirkulasjon. Og yngre menn er ikke spesielt vanskelig å få på kroken. Så et par ulykker under arbeidet har det kanskje vært, sier Drougge og setter øynene i min uskyldige fotograf, som begynner å fomle med kameraet.

Også i sin roman «Heroine» fra 1999 har hun tatt inn elementer fra sitt virkelige liv. I to måneder levde Drougge sammen med en heroinist.

- Jeg måtte slippe taket, hvis ikke ville jeg ha blitt ødelagt selv.

- Selv om «Heroine» er ikke noe rent avtrykk av vårt samliv, mener jeg en forfatter må våge å bruke sitt eget liv. Den holdningen har gitt meg mange uvenner. Jeg har plukket friskt i omgangskretsen etter karakterer.

- Det er venner som har brutt kontakten på grunn av dette. Men va fa'an! Det må nesten være slik. Who cares nu om hvem Tolstojs mormor var? Jeg har ofte tenkt: «ja, nå får jeg kanskje en fiende. Men det må med, fordi det er viktig for fortellingen». Selvfølgelig er det ubehagelig. Det er likevel vanskeligere å ikke få brukt ditt eget liv i diktningen.

Med mose på

Drougge har forsøkt å overbevise sin forlegger om følgende i begynnelsen av hver bok: «Alle likheter med miljø og enkeltpersoner er helt tilsiktet».

- Men forlaget nektet. De var nok redd for søksmål.

- Man er enten for eller imot meg i Sverige. Sort eller hvitt. Mange er blitt provosert over temaene i bøkene. I flere butikker blir ikke engang bøkene stilt ut for salg. Ren boikott. Men så er også da svensker trangsynte. Spesielt i de litterære miljø hvor jeg nok aldri vil bli en del av det gode selskap. Der dreier det seg mye om å bekrefte sine egne verdier. Forleggere og andre viktige aktører velger ut kronprinser som skal komme inn i deres univers for å drive verdenen videre. De er interessert i institusjonalisert litteratur. Ingen nye tanker. Det er opprørende å se hvordan disse nekrofile menn med mose på ter seg.

- Men for all del. Det er også kvinner som hater meg.

- Jeg har ødelagt en hel ungdomsgenerasjon i Holmestrand!

Unni Drougge ler ut i den råkalde Stockholm-ettermiddagen. Hun begår arkeologiske utgravninger mellom brosteinene i Gamla Stan med sine høyhælte sko, og tenker tilbake til feriene på sin mors hjemsted, Holmestrand.

- De visste ikke hvordan det var å sniffe lim før jeg kom. Her kom jeg inn fra Sverige og ødela alt for dem. Til slutt fikk ikke ungene lov til å treffe meg.

Mye smerte

Bråket startet tidlig. I Norge er hun fortsatt så godt som ukjent, men det er knapt en svenske som har et likegyldig forhold til henne.

«Et av de mest spektakulære forfatterliv i Sverige noensinne», skrytes det i forlagets biografi.

Nuvel, det skal kanskje noe til å slå den fordrukne og angstherjede fortida i svensk litteratur. Men det skal ikke herske tvil om at det har vært sving over sakene også i Drougges tilfelle.

Hun havnet på psykiatrisk sykehus da hun var 16, startet Sveriges første punkband da hun var nitten, ble gift med en mann som hun fikk fem barn med - men som også var voldelig alkoholiker og mishandlet henne. Og som satte henne på porten da hun ville bli forfatter.

- Det har vært et vilt liv. Med mye smerter. Tung, privat smerte. Men til slutt hadde jeg fått nok av det. Jeg måtte skrive.

Og det kostet.

- Min mann ville aldeles ikke at jeg skulle skrive, og for vårt ekteskap var det dråpen. Det ble skilsmisse. Han begynte da straks å motarbeide meg. Han kastet meg ut av medieimperiet vi hadde bygd opp, blant annet med mote- og musikkbladet Slitz. Han knuffet meg ut, og der stod jeg på gata og måtte gå på sosialen for å få mat til meg og barna.

Lolita

Men bok ble det, og debuten «Andra sidan Alex» ble en publikums-og kritikersuksess. Boka ble også av mange sett på som et oppgjør med eksmannen. Hovedpersonene i romanen var ekteparet Alex og Sophie, og historien fortalte om deres liv i medieverdenen, hvori opptatt vold og alkohol.

Siden 1996 har Unni Drougge gitt ut sju bøker. Neste uke gir hun ut sin første bok på norsk, «Hella Hells bekjennelser». Drougge har rett og slett lånt Vladimir Nabokovs Lolita-historie, snudd den opp ned og flyttet den til Sverige. Den noen-og-førtiårige reklamekvinnen Hella Hell spiser unggutter til frokost, middag og kvelds, og oppdager til slutt drømmeobjektet: den 13-årige Jocke. Tematikken til tross: det er mye stor humor i boka.

- «Lolita» er for meg en veldig underholdende roman. Den er ganske komisk, med en svart humor som aldri riktig bobler helt til overflaten. Men hovedårsaken til at jeg ville skrive om Hella Hell skyldes rett og slett en provokasjon fra svenske menn. For det synes å bli en stadig større aksept her i landet for at eldre menn med penger og makt holder seg med stadig yngre kvinner.

- Jeg ville vende på steken. Kan menn voldtas? Og jeg fant ut, det kan de jo. En «kille» kan få ereksjon av skrekk, også.

Brudd med venner

- Hella Hell bedriver utstrakt forbruk av unge gutter og menn. Har det vært noen form for «method writing» her?

- Nå er det ikke så vanskelig for en kvinne på feil side av 40 å tenke seg slike situasjoner. Om du er ute på kjøttmarkedet er det virkelig ikke mange jevnaldrende menn igjen i sirkulasjon. Og yngre menn er ikke spesielt vanskelig å få på kroken. Så et par ulykker under arbeidet har det kanskje vært, sier Drougge og setter øynene i min uskyldige fotograf, som begynner å fomle med kameraet.

Også i sin roman «Heroine» fra 1999 har hun tatt inn elementer fra sitt virkelige liv. I to måneder levde Drougge sammen med en heroinist.

- Jeg måtte slippe taket, hvis ikke ville jeg ha blitt ødelagt selv.

- Selv om «Heroine» er ikke noe rent avtrykk av vårt samliv, mener jeg en forfatter må våge å bruke sitt eget liv. Den holdningen har gitt meg mange uvenner. Jeg har plukket friskt i omgangskretsen etter karakterer.

- Det er venner som har brutt kontakten på grunn av dette. Men va fa'an! Det må nesten være slik. Who cares nu om hvem Tolstojs mormor var? Jeg har ofte tenkt: «ja, nå får jeg kanskje en fiende. Men det må med, fordi det er viktig for fortellingen». Selvfølgelig er det ubehagelig. Det er likevel vanskeligere å ikke få brukt ditt eget liv i diktningen.

Med mose på

Drougge har forsøkt å overbevise sin forlegger om følgende i begynnelsen av hver bok: «Alle likheter med miljø og enkeltpersoner er helt tilsiktet».

- Men forlaget nektet. De var nok redd for søksmål.

- Man er enten for eller imot meg i Sverige. Sort eller hvitt. Mange er blitt provosert over temaene i bøkene. I flere butikker blir ikke engang bøkene stilt ut for salg. Ren boikott. Men så er også da svensker trangsynte. Spesielt i de litterære miljø hvor jeg nok aldri vil bli en del av det gode selskap. Der dreier det seg mye om å bekrefte sine egne verdier. Forleggere og andre viktige aktører velger ut kronprinser som skal komme inn i deres univers for å drive verdenen videre. De er interessert i institusjonalisert litteratur. Ingen nye tanker. Det er opprørende å se hvordan disse nekrofile menn med mose på ter seg.

- Men for all del. Det er også kvinner som hater meg.

REVERS: Unni Drouge har skapt rabalder med sin nye bok, der hun setter Nabokovs Lolita-historie på hodet.