Unni Lindells første bok om Marian Dahle er et blinkskudd – skrevet i et språk som både bever og lever.

«Cato hadde forfalt på disse månedene, det så hun nå; det grå håret var blitt tynnere, ansiktet enda mer markert. Han var femtiåtte og måtte vel snart pensjonere seg, men han holdt krampaktig på stillingen som etterforskningsleder ved Voldsavsnittet», heter det om den nå avdankede krimhelten Isaksen, som vi har fulgt gjennom Lindells ti bøker.

Han har en perifer, og ikke så flatterende rolle i denne boka, som forhåpentlig bare er første bok av mange om makkeren Marian Dahle.

Den nevrotiske og egenrådige koreanskfødte Dahle ble introdusert i «Honningfellen» (2007) og nesten drept da hun ble tvunget inn i en krematorieovn i «Brudekisten» (2014). Halve ansiktet er dekket av et arr, hun har blitt folkesky, er sykemeldt og bor med den gamle hunden sin i et dragehus på Frogner. Der drikker hun gin og tygger piller, inntil hun får en telefon fra Cato Isaksen. Han tilbyr henne jobb i en nystartet cold case-gruppe, sammen med den pensjonerte politipsykiateren Karsten Tønnesen.