SKRIVER OM DRAP I MARIDALEN. Unni Lindells nye psykologiske thriller "Dronen" følger en morder med en forkjærlighet for droner, parallelt med etterforskningen. Foto: Christian Roth Christensen / Dagbladet
SKRIVER OM DRAP I MARIDALEN. Unni Lindells nye psykologiske thriller "Dronen" følger en morder med en forkjærlighet for droner, parallelt med etterforskningen. Foto: Christian Roth Christensen / DagbladetVis mer

Unni Lindells nye roman: Overbeviser aldri helt

Den altfor nevrotiske etterforskeren Marian Dahle tar for mye plass i denne ellers greie krimmen.

Unni Lindells siste krim, «Jeg vet hvor du bor» (2016), var et blinkskudd etter min mening. Der introduserte hun sin nye krim-heltinne, den tidligere bifiguren Marian Dahle, som hovedperson. Men allerede da slet Lindell med å skape en troverdig person av den nevrotiske Dahle.

Det blir ikke bedre i denne boka, der Dahles i overkant skrudde privatliv og mange traumer etter hvert virker forstyrrende på plottet.

Handlingen i «Dronen» er lagt til sommeren 2017, ved en nedlagt militærleir i Maridalen. Der ble en ung kvinne funnet myrdet i et telt fem år tidligere. Nå skjer et nytt brutalt mord, på nøyaktig samme sted. Det er påfallende likheter mellom drapene, bortsett fra én viktig ting. Det involverer offerets familie, deriblant en manipulerende og sart tenåringsdatter som åpenbart vet mer enn hun sier.

Knasker piller og avskyr barn

Dette er en såkalt psykologisk thriller, der vi parallelt følger morderen. Det er en ensom autist med en forkjærlighet for droner. Han er copy cat. Det betyr at det er en annen farlig mann der ute.

Problemet er at Lindell, som ellers er så god til å bygge opp spenning og komme med overraskelser, gir oss motivet nærmest med en gang. Det handler om kalde mødre, puslete fedre, barn som ofre.

Den største svakheten er likevel Dahle: Adoptert fra Korea, folkesky og traumatisert etter nesten å ha blitt kremert levende «Brudekisten» (2014). I forrige bok ble hun satt på Cold Case-saker av Cato Isachsen, som fremdeles lurer i bakgrunnen.

Men Lindell er for grov og overdreven i portrettet av etterforskeren, som tyller i seg alkohol, knasker piller, avskyr barn, og er livredd nærhet. Det blir noe utenpåklistret i skildringen av henne, som gjør at hun aldri overbeviser helt.

Lindell er likevel Lindell – og det er nok av andre ingredienser. En liten gutt forsvinner, en eldre kvinne blir myrdet. Mot slutten tar boka seg opp på Lindellsk vis, og spenningstoppene står i kø. Men den virkelige creepy stemningen får hun ikke til i denne ellers helt greie krimmen.