Unni Wilhelmsen

Det er nesten for lett å trekke fram navn som Suzanne Vega, Tracy Chapman og Joni Mitchell når det dukker opp en syngedame med egne låter og en kassegitar i fanget. Men som oftest er det ganske treffende. Så også med Unni Wilhelmsen.

Det er vanskelig å mislike Wilhelmsens visepregede pop, men hun må betegnes som en relativt ordinær artist og en låtskriver uten voldsomt særpreg. Men med gode låter og bra backing kommer man langt. Over 60 000 kjøpere lot seg sjarmere av hennes to første album.

Debuten «To Whom It May Concern» (1996) skaffet Wilhelmsen hele to Spellemannpriser. I 1997 fulgte hun opp med «Definitely Me». Kort tid etter fikk hun verdenskontrakt og reiste til New Orleans for å spille for all verdens PolyGram-sjefer. Men - i platebransjen skifter det fort. Fusjonen med Universal forsinket lanseringen, og foreløpig er platene bare ute i Tyskland, Østerrike og Sveits i tillegg til Norge.

Høsten 1999 dro hun til New Oleans sammen med sin faste gitarist Espen Jørgensen for å spille inn sin tredje plate. Produsent Michael Burns har produsert artister som Patti Smith, Iggy Pop og Neville Brothers, og resultatet ble plata «Back In The Blonde» (2000)

I tillegg til karrieren som artist sitter Unni Wilhelmsen i verdikommisjonen.