Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Meninger

Mer
Min side Logg ut

DEBATT: Ungdom og integrering

Unnskyld for at vi sviktet

En far som vitner sønnens død er lite opptatt av å høre andre snakke store ord og årsaksforklaringer på hvorfor akkurat hans sønn ble skutt og drept den dagen.

Subkulturer: Min påstand er at vi kanskje ikke har forstått et viktig element i tematikken, skriver Nasir Ahmed. Foto: Pressefoto, Arbeiderpartiet
Subkulturer: Min påstand er at vi kanskje ikke har forstått et viktig element i tematikken, skriver Nasir Ahmed. Foto: Pressefoto, Arbeiderpartiet Vis mer
Meninger

Da jeg hilste på faren til den avdøde Halil Kara (21) som ble skutt og drept på Prinsdal på et minnesamvær, sa jeg «unnskyld for at vi som et samfunn har sviktet dere».

Jeg kjenner ikke familien personlig, men som en folkevalgt og først og fremst som en far selv som har erfaring med å miste en sønn, følte at det var riktig å utrykke meg ærlig om hva jeg følte, uten noe filter.

Drapet på Halil har engasjert mange på sosiale medier, flere har hatt behovet for å diskutere tiltak som kunne ha forhindret dette. Alt fra mer politi i gatene, mangel på idrettsanlegg, og ikke minst, foreldrenes aktive deltakelse i barnas liv.

Alle er gode forslag, men de begrunnes ut ifra deres eget engasjement i samfunnet.

Flere har også stemplet hendelsen som «gjengrelatert» vold – det er etter min mening en prematur konklusjon. Det er overhode ingen tvil om at bydel Søndre Nordstrand hvor hendelsen fant sted, har lenge vært preget av uroligheter i ungdomsmiljøet.

Men etter å ha vitnet til det sterke samholdet blant de 500 – 600 ungdommer som var tilstede på minnesamvær i bydelen i etterkant av drapet, har fått meg til å stille spørsmål om vi har forstått ungdommen i bydelen og deres hverdagslige utfordringer korrekt?

Det var litt av en opplevelse å vitne til ungdommer som ellers oppfattes som «tøffe», stod skulder til skulder i et sterkt samhold, men med en dyp bekymring og sorg i deres øyne. «Vi er Mortensrud, vi holder oss sammen» ble det sagt av noen i forsamlingen – hva betød det?

Mens jeg stod blant ungdommen, reflekterte jeg over at våre politiske tiltak alene, ikke kan løse de utfordringene vi vitner til i dag blant ungdomsmiljøene i byen vår, i dette tilfellet i bydel Søndre Nordstrand. Min påstand er at vi kanskje ikke har forstått et viktig element i tematikken; dannelse av subkulturer blant ungdommen.

Kall det nå hva du vil fordi det er ikke av betydning, men det som er viktig å forstå er at ungdommen har over tid skapt en egen ungdomskultur om samhold og felleskap, som er begrenset til å gjelde deres bekjentskap. En kultur om å stå samlet mot motgang og mot urett i en kombinasjon av en følelse av utenforskap fra det brede fellesskapet i vårt samfunn. Noen samhold utarter også til kriminelt.

Når avisoverskrifter stempler deg og dine som kriminelle på grunn av noen få personers handlinger, når noen folkevalgte adresserer din bostedsadresse som et problemområde med mange «innvandrere» med media på slep, i kombinasjon med historier og erfaringer med å oppleve å bli etnisk diskriminert i forbindelse jobbsøkerprosessen, er nok sannsynligheten høy for at ungdommen kan bli desillusjonert, og som igjen kan bidra til å skape slike subkulturer i ungdomsmiljøene.

Det er et sterkt behov for en real samfunnsdugnad i bydelen fra alle samfunnslag, med fokus på å skape felles forståelse og respekt for hverandre på tvers av etnisitet, kjønn og religion.

Subkulturene må brytes og de hardbarka kriminelle må konfronteres med et samlet samfunnslag som viser dem ryggen. Folkevalgte på sin side må lede an i dette arbeide gjennom riktig bruk av retorikk og gjennom sine handlinger.

Som et mangfoldig samfunn må vi skape et håp blant ungdommen om en bedre og lysere fremtid.