Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Anmeldelse: «Judy»

Unnskyld, Renée!

Renée Zellweger briljerer i historien om den tragiske Hollywood-divaens siste dager

BIOGRAFI-FILM: Renée Zellweger spiller Judy Garland helt på slutten av livet i «Judy». Video: Roadside Attractions/LD Entertainment Vis mer

Judy

5 1 6
Regi:

Rupert Goold

Skuespillere:

Renée Zellweger, Rufus Sewell, Michael Gambon.

Premieredato:

25. oktober

«Zellweger briljerer.»
Se alle anmeldelser

Jeg skylder Renée Zellweger en unnskyldning. Hun er en sånn skuespiller jeg mellom filmene jeg har sett henne i har avfeid som affektert og utvendig, med en spillestil som gjør det umulig å glemme både at det spilles og hvem som spiller, alltid jagende etter en ny oscarnominasjon (hun fikk sin blankpolerte gullmann for «Cold Mountain» fra 2003). Da jeg så henne innta hovedrollen i «Judy», skjønte jeg hvor feil jeg har tatt, og hva for en fenomenal skuespiller som faktisk skjuler seg der inne.

«Judy», regissert av den relativt ubeskrevne Rupert Goold, forteller den dypt tragiske historien om de siste årene til en av Hollywoods største divaer og ikoner, Judy Garland, selveste Dorothy fra «Trollmannen fra Oz». Garland var en entertainer praktisk talt fra vugge til grav, først formet, så revet i fillebiter, av de mørke tannhjulene bak Hollywoods glitrende fasade. Hun sto på scenen første gang som toåring, fikk kontrakt med Hollywood-studioet MGM da hun var 13, og var allerede en etablert tenåringsstjerne da Oz kom ut i 1939. Da var hun 17 år.

Både imaget, karrieren og identiteten – og følgelig hele selvbildet hennes – ble formet av et markedsføringsapparat og mektige bakmenn som gang på gang lot henne høre at hun ikke var pen nok til å være sexbombe, men hadde en gudebenådet sangstemme, og skulle selges som den oppnåelige nabojenta. Bare hun tok av noen kilo først.

Psykisk terror

Denne psykiske terroren – en total nedmeisling av enhver egenverd utover den bekreftelsen man fikk fra studiosjefene, publikums applaus eller billettsalget, der ethvert potensielt kjæresteforhold måtte sanksjoneres av de høye herrer, og selv hennes egen bursdagsfeiring var redusert til en fotoseanse («Der er det en kake. Ikke spis den.») – la grunnlaget for et nevrotisk liv fullstendig uten fotfeste, men med et evig jag etter bekreftelse.

Samtidig satte et stringent, studiodiktert regime av piller til enhver anledning (noen til å holde henne våken gjennom de beinharde attentimersdagene med opptak, noen til å få henne til å sove om kvelden, og noen til å stagge apetitten hennes så hun ikke la på seg) premissene for en livslang pilleavhengighet med vodka til å skylle dem ned.

Fire ekteskap, tre barn (et av dem er Liza Minelli), karrieremessige topper og nedturer, og en rekke selvmordsforsøk senere, befinner Garland seg helt på bunn, og det er her «Judy» begynner. Filmen går ikke i samme fella som så mange andre biografifilmer som prøver å gape over for mye, og konsentrerer seg heller om en ganske avgrenset del av hovedpersonens liv, i dette tilfellet vinteren 1968-69, da Garland bare hadde måneder igjen å leve. Blakk, med falmet markedsverdi og uten et sted hvor de små barna hennes kan sove, plasserer hun dem motvillig hos den tredje eksmannen (manageren Sidney Luft, spilt av Rufus Sewell) og takker ja til å gjøre konserter i London, der hun fortsatt selger billetter.

Vi holder oss stort sett i London, kun avbrutt av noen få, poengterte flashbacks fra stjernens ovennevnte ungdomsår – ikke minst det som åpner filmen, en ganske så fabelaktig monolog levert av filmmogul Louis B. Mayer i et langt kranskudd som sakte tar oss inn i de besnærende, gule brosteinskulissene til Oz, der han spør en purung Judy (strålende spilt av nykommeren Darci Shaw) retorisk «hva ser du bak denne veggen?» For det skal naturligvis handle om både fasader og følelsen av å ha ryggen mot veggen her, og filmen bruker stadig vegger og murer som visuell metafor etter hvert som Garlands liv rakner i sømmene.

Zensasjonelle Zellweger

Men det er som karakterportrett «Judy» virkelig skinner, og i sentrum står Zellweger. Hun forsvinner fullstendig inn i rollen, i en rolle som er overraskende fysisk. Garland fremstår både som en spurvete gammel dame (til tross for at hun bare var 47 da hun døde) og en ungdommelig flørter, en avhengig ball av forknytte nevroser, en entertainer som forsvarer ethvert nærgående spørsmål med en selvironisk, hul vits, og en stolt og sta diva, som først klarer å finne balanse når hun står på scenen, i kontakten hun får med publikum (filmen har flere velproduserte musikkinnslag). Det er nært, hjerteskjærende, og fremstår – selv om det tas en del friheter med de historiske forhold her – som et genuint og sannferdig portrett av et av drømmefabrikkens mange ofre. Det er vanskelig å se for seg at Zellweger ikke må finne frem gullpussen igjen.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media